Liondas lunefulle hjørne

En slags pappa

2011-11-03T20:36:00.002+01:00

Jeg har ikke skrevet noe om pappaen min før.

Jeg har hatt to av dem. En døde da jeg var 4 1/2, og en døde i 2008. Han som døde da jeg var 4 1/2 vet jeg veldig mye og nesten ingenting om. Jeg forestilte meg ham som det snilleste og mest fantastiske mennesket i verden, samlet på alt som minnet om ham og fantaserte om hvor perfekt livet mitt hadde vært hvis han hadde levd. Han som døde i 2008 hadde ikke en sjanse da han dukket opp; hvem kan konkurrere med en fantasifigur?

Det tok litt tid før han og jeg ble venner. De første årene byttet jeg på å forsøke å få ham til å like meg og å skrike at jeg hatet ham og skulle hoppe utfor verandaen hvis han ikke flyttet. Jeg var den mest høylydte 11-åringen du kan tenke deg, noen ganger også med blokkfløyte i munnen og fingrene i ørene. Jeg tror egentlig det var det som fikk ham til å like meg, sånn etter hvert. Og jeg begynte å like ham da vi begynte å tilbringe en hel del tid sammen i bil til og fra internatskolen min da jeg var 16, da jeg oppdaget at det gikk an å snakke med ham.

Det gjorde det, nemlig. Gikk an å snakke med ham. Det var bare ikke alltid så lett for ham å være der han skulle når han skulle være det. Eller å være pappa, eller sønn, eller bror, eller kjæreste. I begravelsen hans sa presten at han var flinkere til å kjøre buss enn til å forholde seg til mennesker, og det er nok ganske godt beskrevet. I det hele tatt var han det aller meste av tiden en ganske elendig pappa, men han var et fint menneske, og vi fant en slags balanse etter at jeg ble voksen. Jeg ringte ham på bursdagen hans, han lot være å svare, men ble veldig glad for at jeg husket bursdagen hans. Han dukket plutselig opp på besøk på kort varsel med den russisk-estiske kjæresten sin, med masse mat som var i ferd med å gå ut på dato (er det en russisk greie at man skal ha med _masse_ mat når man besøker barna sine?), og jeg spilte med da jeg skjønte at han hadde fortalt henne at han var hos meg stadig vekk. Vi hadde lange, fine samtaler når han først var innom, og jeg trodde ham halvveis når han sa han skulle ringe på tirsdag, men ikke mer enn at jeg glemte det fort når han ikke gjorde det. Vi var passe nære til at begge kunne tåle det uten å komme ut av balanse.

Men så ble mamma syk, og han ble plutselig viktig. Han ble plutselig den eneste forelderen jeg skulle ha, og jeg trengte at han tok telefonen. Og når jeg hadde ringt mange nok ganger så gjorde han det også. Han tok telefonen, og vi sendte mailer. Han sendte lange mailer som handlet mest om estisk historie og kultur og samfunn, bortsett fra et lite avsnitt helt på slutten som sa det jeg ville høre fra en pappa. Det var fint, og jeg tenkte jeg var heldig som likevel skulle få ha én forelder. Og så døde han. To måneder etter at mamma hadde fått diagnosen som fortalte at hun kom til å dø antakeligvis i løpet av et år eller to så går han hen og dør, helt plutselig. Jeg satt utenfor døren hans på sykehuset i 4 dager, jeg fikk snakke med ham i ca 30 sekunder, og så døde han. Poff, borte.

Kjæresten hans rakk ikke fram fra Estland. Vi syntes det var rart at hun valgte å reise med buss og ferge og buss og buss i stedet for å ta flyet. Etterpå tenkte jeg at han sikkert hadde fortalt henne sist de var her at det ikke gikk an å fly til Norge. Han likte ikke å fly, han likte å kjøre buss. Og han var ikke så nøye på om ting var sant hvis det bare passet inn i situasjonen. Kjæresten hans fortalte at han hadde sagt at jeg var advokat. Jeg lurer fremdeles på hvorfor det var bedre enn at jeg er psykolog. Han fortalte sannheten om lillebror, at han hadde avbrutt utdannelsen sin. Lillebror ble litt fornærmet over at han ikke kunne diktet opp en utdannelse til ham også når han først var i gang. Om sin biologiske sønn sa han at han var død. Det var kanskje sånn det føltes for ham. Jeg møtte min stebror første gang i begravelsen. En gang da jeg var liten skulle vi ta familiebilde og stebroren min skulle være med, vi skulle møte ham for første gang. Jeg nektet på prinsipielt grunnlag, for vi var da slett ikke noen familie og verken han eller stebror hørte hjemme i vår familie. Jeg lurer på hvordan han skulle kommet seg ut av den hvis jeg ikke hadde slått meg vrang, for det var aldri noen avtale om at stebror skulle være med på det. Han hadde nok funnet på noe, han var flink til det.

Han var kanskje ikke den perfekte pappa, men han var min. Det var fint å låne ham en stund.

Jeg vil også fortelle.

2011-04-21T13:57:00.003+02:00

Twitter snakker om #dinmamma på sosiale medier og bølgepikene mine snakker om hvordan mødrene ville reagert på besøk av hele bølingen. Jeg vil også fortelle.

Mamma rakk ikke å være med på foreldregenerasjonens inntog på Facebook, men hun hadde msn. Hun og OA kunne sitte og sende smileys og winks til hverandre i en time i strekk, til stor begeisting for den unge mannen. Jeg fikk dem også, til kanskje noe mindre begeistring. Særlig når vi sa ha det var det alltid et par vinkesmileyer og en liten en som gikk av gårde med puta si og noen bamser med hjerter som måtte med etter at jeg var ferdig med å avslutte for tredje gang. Sånn var #minmamma. Hvis hun hadde rukket Facebook ville hun sikkert ha innstallert "Send hjerter" og sendt til alle venninnene sine. Og til alle elevene som pleide å henge i resepsjonen i friminuttene og gi henne gave til jul, for hun ville helt sikkert vært Facebookvenn med dem også. Hun ville kopiert statusoppdateringer om verdens beste mann, datter, sønn, svigersønn, barnebarn, niese, nevø, søster, venninne og kollega. Hun ville ha trykket like på alle bildene mine og postet kattevideoer på veggen min. Hun ville spilt Farmville for å hjelpe elever og barnebarn som trengte gaver eller naboer. Hun ville gått på de 10 første fake-virus-spamene og spredd dem ivrig videre. Hun ville hatt flere venner enn meg. Hun ville postet 384 bilder fra sommerferien og skrevet lange statusoppdateringer om været og temperaturen og de daglige gjøremål, særlig når hun var på ferie.

Og bølgepikebesøk da. Hvis bølgepikene hadde ramlet inn på uanmeldt besøk ville hun blitt over seg av lykke og sporenstreks innstallert dem i sofa med kaffe, boller som ble tatt opp av en av de tre fryserne og tint i stekeovnen, og mikrobølgeovntinte rørte jordbær som var akkurat bittelitt frossent innerst inni de største jordbærbitene. Hun ville ha snakket og ledd masse og på et eller annet tidspunkt under besøket ville hun sunget "jajaja nå kommer jeg, hva skal det være? Ta det rolig, ikke mas for alle får." (utløst av mange ting å dele ut) eller "jeg venter på deeeeg til du kommer, skjønt tiden vil falle meg lang" (utløst av venting) eller "måmåmåmåmåmå skynde meg å gågågågågågå slike at jeg kan nånånånånå siste bussen hjem" (utløst av at noen skal dra eller av ordet må). Når de sa at de nok måtte gå nå ville hun spurt om det ikke var bedre å kjøre, og ledd høyt av sin egen morsomhet.

Og alle ville vært enige om at det var en hyggelig tur.

Savn

2009-08-20T23:46:00.004+02:00

Jeg savner mamma.

Jeg lurer på om det hjelper å si det høyt. Eller å gråte.
Hvis jeg sier det mange nok ganger og gråter lenge nok,
vil det føles mindre trist da?

jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma

Eller kanskje det er noe jeg ikke har prøvd som virker bedre?
Drikke grønn te med sjiraffører og savannegress? Lese dikt med nasal stemme? Stå på hodet og kakle som en papegøye mens jeg sjonglerer grønne tennisballer med føttene?

Something old, something new

2009-08-14T01:40:00.011+02:00

Bare litt logistikk:

Jeg har lagt ut noen innlegg jeg endelig har klart å skrive ferdig, og noen ganske nye. De ligger i den rekkefølgen de ble påbegynt, så de ligger litt rundtomkring.

Superheltkappen (10/7)
Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør (21/7)
Hei, jeg er tilbake, jeg har vært lenge vekk fra byen (9/8)
Speil (14/8)

Speil

2009-08-14T00:42:00.005+02:00

Jeg skrev tidligere om å miste speilet som viser hvem jeg er. Jeg var ikke forberedt på det, på følelsen av å henge i luften og ikke vite hvem jeg er. Derfor er det tilsvarende deilig hver gang jeg blir minnet om at jeg har opptil flere speil fremdeles. Noen speil er gamle og har kjent meg nesten like lenge som mamma. Noen er så like meg at de er speil bare i egenskap av å eksistere. Noen bare kjenner meg, og ser med varme og kjærlighet på hele meg med alle mine sider. Det er fint å bli sett. Ganske enkelt.

Det trenger ikke være noe stort og viktig som blir sett heller. Det kan være små hverdagsting, som at vakre samboeren min med glimt i øyet påpeker likheter mellom meg og tiåringen (feks at vi begge har en tendens til å være VELDIG fornøyde med egne morsomheter (*fnis*), eller at vi begge har lange og tilsynelatende meningsfulle samtaler med katten). Små ting, men ting jeg ikke hadde lagt merke til selv.

Speil. Trygt. Fint.

Hei, jeg er tilbake, jeg har vært lenge vekk fra byen

2009-08-09T19:32:00.003+02:00

Noe av det vanskeligste med å miste familien min - bortsett fra det åpenbare: at de er borte - har vært at jeg har følt at jeg mistet meg selv også. Ett og et halvt år er lang tid å være i unntakstilstand, og jeg hadde begynt å miste troen på at den jeg husket at jeg var kom til å komme tilbake. Den som var glad, ivrig, morsom, utadvendt og interessert. Den som var åpen og direkte og snakket om viktige ting uten at det var skummelt, eller om helt uviktige ting på en måte som gjorde det viktig likevel. Den som lo mye. Den som liker mennesker, synes de er spennende og morsomme og vakre og interessante. Det føltes lenge siden jeg hadde sett disse sidene av meg at jeg hadde begynt å tenke at jeg ikke er sånn lenger.

Men så plutselig var jeg tilbake. Jeg vet ikke om det var menneskene eller situasjonen eller moonlight eller boogie som hadde skylden, men plutselig var jeg meg igjen! Jeg var glad og interessert og facinert og betatt av menneskene, og jeg lo høyt og snakket høyt og fant ingen grunn i verden til å late som om jeg ikke er en person som snakker høyt og ler mye og synes og høres. For det var plutselig greit å synes. Jeg trengte ikke superheltkappen engang, det var helt greit å være synlig som meg. Og det var FANTASTISK og BEFRIENDE å finne igjen det jeg trodde jeg hadde mistet!

Og da er det plutselig lettere å akseptere de andre sidene av meg, de som har vært mest fremtredende de siste månedene. At det å gråte hele tiden, av alt fra savn til koselige filmscener, også er meg. At det å miste fotfestet etter å ha mistet foreldrene mine, å ikke bare riste det av meg og gå videre, også er meg. At heller ikke jeg kan romme noen andres følelser når jeg ikke har fotfeste selv, og derfor ikke kan jobbe fulltid som terapeut mens jeg leter etter fotfestet igjen. At jeg også kan bli fanget i en skummel spiral av negative tanker til jeg ligger i en pøl og synes det meste er meningsløst. Og jeg kjenner at det som startet som en motvillig aksept av sider av meg selv jeg fremdeles ikke ville ha er i ferd med å erstattes av en varm og medfølende aksept som gir meg lov til å være menneskelig, lov til å ha det vondt, lov til å ikke fikse alt. Superheltkappen er offisielt borte, og jeg løper på en imaginær blomstereng og nyter hvert sekund! *fnis*

Og tror endelig på at jeg er i stand til å takle neste nedtur uten å gå i stykker.

Fast grunn

2009-07-28T22:31:00.006+02:00

En av de tingene som har vært uventet vanskelig med å miste begge foreldrene mine i løpet av ett år er følelsen av å være alene i verden. Jeg er jo alt annet enn alene i verden, men følelsen er der likevel. Eldst i familien. Ansvar. Tungt. Gaaaaaaaah. Og unaturlig. Jeg er 33 år, jeg skal ikke være eldst i familien!

Men idag ble jeg minnet på at jeg faktisk ikke ER eldst i familien. Jeg har en farmor. En veldig gammel og dement farmor som tidvis har vanskelig for å følge med i en samtale, som ikke har vært i stand til å gi noe særlig i form av verken emosjonell eller praktisk støtte, og som derfor ikke har kunnet ta vekk følelsen av å være Alene, Voksen og Ansvarlig.

Men idag, idag var min gamle farmor der! Min kloke farmor som liker å tenke og fundere og snakke og le, og som har øyne som glitrer når hun lener seg frem og leverer poenget i et godt resonnement eller en morsomhet. Hun husket ikke hele tiden hva jeg het eller hvem som er broren min, og hun spurte om det samme i setningen etter at jeg hadde svart på det, men det gjør ingenting så lenge hun er så intenst tilstede i samtalen og opptatt av det vi snakker om. Vi snakket om barndomsminner og gamle dager og familien, men også om hvordan verden burde være og om sorg og følelser, og jeg kjente med hele meg at jeg fremdeles har familie. Noen som kjenner meg, selv om hun ikke husker hva jeg heter. Hun vet hvem jeg er.

Intense følelser er visst greia for tiden, og idag er følelsene lykke og ro. Det er lenge siden. Deilig!

Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør

2009-07-21T23:03:00.003+02:00

"Mamma, når du maser sånn på meg føler jeg at du prøver å få meg til å være perfekt, men det går ikke an å være perfekt"

Enda godt han hører på det jeg sier med ord i stedet for det jeg formidler med handling. Skulle ønske jeg klarte å høre på det selv. Kloke barnet mitt.

Gratulerer med dagen, mamma

2009-07-18T21:08:00.006+02:00

Jeg har plukket myrull til deg i Vesterålen, akkurat som i fjor.
De har lilla silkesløyfe på.
Jeg skulle ønske du kunne se dem.

Jeg ringte til mobiltelefonen din for å høre på telefonsvareren.
Det er lenge siden jeg har gjort det nå.
"Hvis du ringer igjen etterpå så kanskje jeg er der", sa du.
Tenk om du plutselig hadde vært der.
Da skulle jeg løpt hele veien til huset ditt,
med myrullen i hånda,
og kastet meg i armene dine sånn som de gjør i filmer.
Også skulle jeg gratulert deg med dagen,
og vi skulle spist vafler med nyrørte jordbær,
og is,
og det skulle vært sol,
og alle skulle plutselig vært der,
og vi skulle sunget og ledd og vært lykkelige.

Jeg håper du synger og ler og er lykkelig der du er,
hvis du er noe sted.

Og at du får bursdagsklemmer
av noen som er like glad i deg som jeg.

Pustepause i Nyksund

2009-07-16T16:18:00.001+02:00

Kaffe, stearinlys og Song for Eirabu

To midnattssoler?

2009-07-14T18:13:00.001+02:00

Midnattssol

2009-07-14T18:05:00.001+02:00

Sett fra utsiktshytta på Skjervøya

Vakker blomst

2009-07-14T17:54:00.001+02:00

Idyll på Skjervøya

2009-07-14T17:44:00.001+02:00

Utsikt fra hurtigruta

2009-07-14T17:37:00.001+02:00

På vei ut fra Stokmarknes mot Svolvær

Superheltkappen

2009-07-10T20:31:00.014+02:00

Jeg er en idiot.

Jeg har seks års utdanning i hvordan menneskesinnet fungerer, og er således godt informert om hvordan man unngår å bli utslitt, utbrent og deprimert. Og hva har jeg gjort med den informasjonen? Jo, den har jeg brukt til å gjøre nøyaktig det motsatte, helt etter oppskriften.

I fjor da jeg skulle roet ned og tatt meg tid til å ta inn at faren min og tanten min nettopp var døde, og at mamma og ekssvigermor var alvorlig syke og kom til å dø når som helst, da bestemte jeg meg for at det var en god idè å jobbe fulltid som terapeut i 4 måneder samtidig som jeg skrev hovedoppgave og hadde avsluttende eksamen. Til mitt forsvar hadde jeg en god grunn for alt sammen, men ett eller annet sted burde jeg jo ha sett meg over skulderen og oppdaget at jeg faktisk ikke hadde en superheltkappe på og at dette var dømt til å bli kræsjlanding. Men det hadde jeg ikke lyst til, så det skjønte jeg ikke før jeg plutselig kræsjlandet to uker før mamma døde. Ikke at jeg fikk tid til å ta inn noe som helst da heller, mellom lesing til eksamen og besøk hos mamma på sykehjemmet, men jeg ble i hvert fall sykemeldt fra jobben.

Så ble alt bare absurd. Jeg hadde eksamen og ble psykolog og ringte mamma for å fortelle det, men akkurat den dagen var hun blitt så syk at hun ikke kunne svare lengre. Når kullet mitt var ute og feiret på fin restaurant noen dager senere satt jeg og holdt mamma i hånden og ventet, og da vi fikk utdelt vitnemålene våre kom jeg rett fra begravelse. Så var det jul for alle de som fremdeles hadde mammaer, og jeg fikk kink i nakken av å holde meg selv oppreist. Og så begynte jeg i ny jobb. Fremdeles ingen tid til verken pusting eller ettertanke, jeg ville bare videre. Jeg syntes faktisk selv jeg var veldig flink og tok det med ro fordi jeg begynte i ny jobb i aktiv sykemelding når jeg egentlig ikke skulle begynt i jobb i det hele tatt. I løpet av et par måneder hadde jeg trappet opp til fulltid igjen. Jeg følte meg jo så mye bedre og hadde dessuten igjen de gode grunnene til å gjøre det sånn, så da var det på med den imaginære superheltkappen igjen.

Og nå har jeg kræsjlandet igjen, litt hardere denne gangen. Og selv om jeg ligger og kravler i grøfta og prøver å finne veien opp igjen klarer jeg fremdeles ikke å ta av meg den hersens superheltkappen, for det er så mye jeg må og bør og skal og vil og jeg ser ingen andre muligheter enn å dra superheltkappen godt over skuldrene og kravle meg videre opp og frem. Jeg kjente meg igjen i Lin sitt innlegg om batshit crazy på klatretur: "Jeg skulle jo bare fikses litt slik at jeg ble enda litt sterkere og tålte mer igjen, jeg." Det var det jeg også hadde planlagt, og min psykolog er akkurat like lite samarbeidsvillig i forhold til det prosjektet som hennes. Og jeg skjønner jo at det må være sånn, jeg har jo som nevnt 6 års tilsynelatende bortkastet utdannelse i dette, jeg har bare så himla lite lyst.

For uten den hersens superheltkappen blir jeg veldig synlig, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke har lyst til å være synlig. Jeg har jo akkurat konstatert at jeg er en idiot.

Kveldssol

2009-07-09T22:02:00.002+02:00

Fiskegrateng!

2009-07-09T22:01:00.001+02:00

Liten gutt, stort hav

2009-07-09T21:58:00.001+02:00

Utsikt over Sjona

2009-07-09T21:48:00.002+02:00

Fotografen min

2009-07-09T21:43:00.002+02:00

Familien min :)

2009-07-07T18:39:00.001+02:00

2009-07-07T18:35:00.001+02:00

På vei til Nesna

Helgelandsbrua

2009-07-07T18:33:00.001+02:00

Jeg elsker ferger!

2009-07-07T18:26:00.001+02:00

Namsskogans konge

2009-07-07T18:18:00.003+02:00

Transformers

2009-07-07T18:18:00.001+02:00

Sommerferie!

2009-07-05T23:13:00.001+02:00

Her skal vi sove i natt

Hæ?

2009-05-10T15:45:00.002+02:00

Det mest slitsomme med å sørge er egentlig den totale uforutsigbarheten i når gråten skal komme kastet over meg. Det er lett å forstå hvorfor jeg gråter når jeg leser om mammaer eller morsdag eller mor/datter-greier. Det er også lett å forstå hvorfor jeg gråter når jeg hører sanger som minner meg om henne, eller ser en av de tusen andre tingene jeg assosierer med mamma. Det er til og med forståelig hvorfor jeg blir så lett rørt av fine ting, av mennesker som er snille mot hverandre eller oppnår noe spesielt. Men hvorfor jeg begynner å gråte av å lese avsnittet om kaken Per Sundnes bakte til kjæresten sin til bursdagen hans, dét klarer jeg ikke helt å koble altså!

Sorgblogg

2009-05-10T15:08:00.006+02:00

Jeg tror jeg bare kapitulerer og lar dette være en sorgblogg en stund fremover. Jeg har en ganske sterk motstand mot å klage uten enten å ha en ironisk touch på det, eller å legge til et eller annet som viser at jeg fikser det altså, jeg er ikke HELT håpløs. Og jeg er ikke det heller, helt uten håp. Jeg kunne vel ikke hatt det bedre, situasjonen tatt i betraktning. Verdens beste samboer og sønn, venner, familie og kolleger. Se, nå gjør jeg det igjen, lister opp alle grunnene til at jeg ikke burde hatt det så vondt som jeg har det. Men jeg har det. Så nå skal jeg prøve å balansere alle mestringsforsøkene med litt uhemmet klaging, og dette lille hjørnet mitt passer veldig bra til det. Bloggen er så liten at jeg kan late som om ingen leser det jeg skriver, samtidig som det unektelig er en følelse av å snakke til verden her. Jeg er svinaktig flink til å lure meg selv hvis det trengs!

Også skal jeg gjøre mer ingenting, så jeg får tid til å tenke. Jeg har vært ganske flink og gjort ingenting i 4 dager nå, og det har resultert i masse tanker og 2 blogginnlegg. Jeg satser på at det betyr at jeg er på riktig spor :)

Jeg har ikke tenkt på mamma

2009-05-08T13:39:00.006+02:00

Jeg skulle skrive det av meg, jeg skulle det. Jeg begynte i januar, med å skrive om ventetiden før hun døde, men så var det ikke mer å fortelle. Det var bare tomt. Det er ikke fordi jeg ikke har tenkt, for det har jeg. Jeg har tenkt masse på at jeg er lei meg, at jeg har vondt i kroppen, at jeg ikke sover, eller sover hele tiden, at jeg er sliten, at jeg ikke klarer å konsentrere meg, at jeg skulle ønske ting var sånn som før. Men jeg har ikke tenkt på mamma.

Jeg skjønte det ikke før nylig. Jeg har ikke tenkt på mamma. Jeg har tenkt på at hun er død, men jeg har ikke tenkt på smilet hennes, på latteren hennes, på de latterlig lange ferietekstmeldingene som inneholdt inngående beskrivelser av været. Jeg har ikke tenkt på hvordan hun alltid tok bilde av maten før vi spiste ved alle store familieselskaper, eller hvordan vi alltid lo av det. Jeg har ikke tenkt på hvordan hun pleide å grynte hvis hun lo veldig mye, og hvordan vi som barn syntes det var hysterisk morsomt å få henne til å gjøre det. Jeg har ikke tenkt på hva hun betydde for folk rundt henne. Hvor stolt jeg var av at hun med de varme øynene, hun som alltid syntes å ha omsorg nok til alle enten det var ungdommene på skolen hun jobbet eller vennene hennes, hun var min mamma. Jeg har ikke tenkt på hvor lykkelig hun var da hun fikk barnebarn, og hvor engasjert hun har vært i ham hele tiden. Jeg har ikke tenkt på at jeg har mistet den personen jeg aldri nølte med å ringe, uansett hva det gjaldt. Som kjente hele meg med alle mine mer eller mindre pene sider, og som jeg aldri trengte å pynte på ting for. Jeg tenker på det nå, og det kjennes ut som innvollene er i ferd med å bytte plass permanent, eller falle ut. Hvem skal bære historien min nå? Hvem skal vite alt om meg og være speilet som gjør at jeg husker hvem jeg er? Det er veldig ensomt å være 33 år og eldst i familien (unntatt en farmor som er dement og ikke kan bære verken historie eller følelser).

Da pappa døde var jeg 4 1/2 år og livredd for å miste mamma også. Nå er jeg voksen og kan fint klare meg uten foreldre, men jeg tror ikke følelsene mine har fått det med seg. Derfor kan jeg ikke tenke på mamma. Det er for stort, for skummelt, for massivt, mørkt og uvisst. Jeg kan gå med klærne til mamma. Jeg kan tenke på henne i små glimt, hvis jeg vet jeg ikke trenger å fungere normalt på en stund. Og kanskje kanskje kan jeg snart begynne å forstå at hun ikke finnes mer, at hun ikke bare er bortreist på en irriterende lang reise og kan se til helvete å komme hjem snart. Etter hvert. Om en stund.

Ikke idag.

Hverdagsromantikk

2009-01-28T20:33:00.001+01:00

En kaffe mens du venter

2009-01-24T23:09:00.010+01:00

I tre dager satt vi der. Vi leste aviser, småpratet og så på TV. Vi holdt i hånden og strøk over håret, og rettet ut skrukker i dynetrekket. Vi diskuterte pusterytme og små rykninger i armen eller øynene. Innimellom gråt vi. Det var mest når noe endret seg og vi trodde det nærmet seg slutten. Etter hvert ble vi immune mot endringer også, og bare satt der. Og ventet. Og ventet. Tiden gikk så uendelig sakte, og det føltes som om det aldri skulle ta slutt. Samtidig føltes det som om det allerede hadde tatt slutt, for det var ingenting igjen av det som var. Vi var i et vakuum, verden utenfor eksisterte mest i teorien, og telefonene og sms'ene var både velkomne avbrudd og forstyrrende påminnelser om at livet utenfor gikk videre selv om vi satt ved en sykeseng og ventet på døden.

Da hun først ble syk tenkte jeg et øyeblikk i fullt alvor at verden ikke kunne fortsette å eksistere uten henne. Jeg forstod jo at den skulle det, men jeg kunne ikke forstå hvordan. I løpet av det året hun var syk var jeg flink og fornuftig datter, snakket, gråt, forstod og aksepterte, og alle var enige om at det hadde vært et meningsfylt siste år og vi hadde fått sagt alt som skulle sies og grått alle tårene som skulle gråtes. Jeg hadde akseptert at hun skulle dø og at det ikke var noe jeg kunne gjøre med det, og jeg hadde forstått at jeg hadde folk rundt meg som kom til å gjøre livet vakkert og innholdsrikt etterpå også. Jeg trodde jeg var forberedt i alle bauger og kanter. Og jeg var det. Forberedt på at hun skulle dø. Jeg var bare ikke forberedt på at hun ikke skulle være mer etterpå.

Etter at det første sjokket hadde lagt seg (man skulle ikke tro man ble sjokkert etter tre dagers venting, men det ble man visst) gikk det opp for meg at jeg hadde brukt hele det siste året på å forberede meg på at hun skulle dø, jeg hadde brukt de siste tre dagene på å vente og vente og vente på at den uutholdelige situasjonen skulle ta slutt, men jeg hadde ikke brukt et sekund på å forberede meg på tiden etterpå. Jeg forstod at et eller annet sted hadde jeg tenkt at "jada, jeg forstår at hun skal dø, og det er greit, men SÅ kan vel alt dette være over og ting kan bli som før?" Men det kunne det jo ikke. De første dagene var jeg forbauset over at verden bare fortsatte å eksistere som om ingenting hadde hendt. Jeg var mest forundret over fargene, egentlig. Burde ikke trærne i det minste være dramatisk orange, eller himmelen lilla? Burde ikke asfalten vært seig og regndråpene slimete? Burde ikke i hvert fall NOE i omgivelsene reflektere den sirupen jeg gikk i?

Jeg husker de fleste detaljene fra dagene på sykehjemmet ennå. Etter hvert kommer de nok til å gli over i hverandre og bli borte, men noen ting vet jeg kommer til å bli sittende. En av de tingene er omsorgen fra alle de som jobbet på sykehjemmet. Omsorgen overfor oss som satt der og ventet. Kaffen, teppene, de gode stolene som ble båret inn fra stua, middagene og kveldsmåltidene vi fikk spise sammen med beboerne, sengen de redde opp på bakrommet så mannen til mamma kunne sove der hvis han ville. De varme øynene, de milde stemmene, "hvis det er noe dere trenger må dere ikke nøle med å si fra". Det kan godt hende det stod nøyaktig beskrevet i stillingsinstruksen deres at de skulle gjøre det, men det føltes ikke sånn. Det føltes som genuin, medmenneskelig omsorg, og det gjorde et hav av forskjell for oss som satt der i vakuumet vårt og ventet. En kanne kaffe og en tørr fyrstekake. Noen ganger skal det ikke mer til.

Brudd

2009-01-23T12:55:00.006+01:00

Jeg har nettopp sendt en mail og fortalt kirkesamfunnet jeg er vokst opp i at jeg ikke har lyst til å være medlem der lenger. Det er bare en formalitet, egentlig, for jeg sluttet å tro det de tror for 10-15 år siden og har bare vært i kirken sosiale sammenhenger siden, og både familien og resten av menigheten har visst det hele tiden. Egentlig hadde jeg tenkt å melde meg ut for 10 år siden, men jeg var litt bekymret for om farmor skulle bli lei seg, så jeg bestemte meg for å vente til hun ikke levde lenger med å melde meg ut. Hun var tross alt 83 år gammel og jeg hadde allerede i flere år stålsatt meg for at hun nok kom til å dø snart, så det virket som en fornuftig plan å vente. Nå er hun 93 år og jeg har stålsatt meg i 10 år til, og hun lever fremdeles. Ikke i beste velgående akkurat, men hun lever nå i hvert fall. Men nå kunne jeg plutselig ikke vente lenger. Jeg vet ikke helt hva det var som utløste det, men det kan ha vært begravelsen til mamma. Jeg satt og hørte på alle de håpefulle ordene i talen, om at vi skal sees igjen i himmelen der alt er perfekt og vakkert. Jeg hørte pastoren snakke engasjert og varmt og ivrig om tro og håp og Guds kjærlighet, og jeg følte meg så utrolig utenfor. Det ble veldig tydelig for meg at jeg ikke lenger er en del av denne gruppen, og det føltes ubehagelig å ha medlemskapet hengende over meg. Nesten fysiske ekkelt, som noe jeg måtte riste av meg.

Det føles helt riktig og langt på overtid å melde seg ut, men likevel ble jeg trist da jeg hadde sendt mailen. Det er mange gode minner. Fine mennesker, gode opplevelser. Det vanskeligste med å oppdage at jeg ikke kunne tro på det de tror på og dele deres mål i livet var å miste tilhørigheten. Jeg er vokst opp med en trygg og sterk tilhørighet til en gruppe som har medlemmer over hele landet. Uansett hvor vi reiste på ferie var det alltid noen vi kjente der, noen vi hadde møtt på speiderleir eller familiestevne om sommeren, eller som var i slekt med noen vi kjente eller var i familie med. Jeg følte meg plutselig veldig alene. I begynnelsen gikk jeg i kirken av og til bare for å treffe menneskene, og jeg har alltid vært velkommen. Etter hvert fikk jeg tilhørighet til nye miljøer, særlig fagmiljøet mitt, og sluttet å gå dit. Venner og familie har jeg kontakt med andre steder, så jeg savner det ikke. Noen ganger savner jeg det å tro på noe som kan fikse alt for meg, men det er umulig å u-tenke alle tankene jeg har tenkt siden da. Dette er gjennomtenkt og ferdig tenkt, og jeg trodde det var et helt avsluttet kapittel. Det kom helt overraskende på meg at det skulle føles trist å avslutte noe som har vært dødt i 10 år.

Velkommen til oss

2009-01-14T14:31:00.001+01:00

Ny jobb, lånt kontor, egen blomst :)

Tur på isen

2009-01-10T21:40:00.001+01:00

Vi er hundevakt i helgen.

Star Wars

2009-01-10T21:38:00.001+01:00

Kun for homofile?

2009-01-07T14:58:00.001+01:00

Hvorfor står The big penis album i Gay & lesbian-seksjonen?

Venninnekaffe

2009-01-07T14:46:00.001+01:00

Leter etter ord

2009-01-03T17:01:00.001+01:00

Jeg vurderer å begynne å blogge igjen. Denne bloggen ble opprettet som bildeblogg bare fordi den fine nye telefonen min hadde en funksjon som gjorde det. Den gamle bloggen kokte litt bort pga problemer med spam og diverse annet, så kanskje jeg skal begynne å skrive litt i denne?

Det er litt skummelt å skrive igjen. Jeg har mistet ordene mine litt. Før hadde jeg alltid mange ord når jeg ikke hadde fotfeste. Så fikk jeg fotfeste og mistet ordene, og nå har jeg ingen av delene. Kanskje jeg finner igjen begge deler hvis jeg bare begynner å skrive? Jeg har alltid vært så forelsket i ordene at jeg ikke har forstått bildespråket, men siden jeg likevel famler rundt etter ordene har jeg lyst til å leke litt med bilder også.

Så da blir det kanskje blogg.

8 hvite og 1 rød

2009-01-03T16:46:00.003+01:00

Begravelse og vitnemålsutdeling på samme dag

Juletreet vårt :)

2009-01-03T16:35:00.001+01:00

Snølykt til bestemor

2009-01-03T16:32:00.000+01:00

2009-01-03T16:26:00.001+01:00

2008-12-07T20:47:00.001+01:00

Lørdagsgodt

2008-11-01T20:04:00.001+01:00