tag:blogger.com,1999:blog-42781621791325296282024-03-13T02:07:33.481+01:00Liondas lunefulle hjørneLiondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.comBlogger48125tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-27937661286080468472013-06-12T12:00:00.000+02:002013-06-12T12:00:14.227+02:00Dette er en illustrerende metafor.<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
- Hallo?<br />
<br />
- Ja hei, jeg har livstruende kreft og vil gjerne ha behandling.<br />
<br />
- Ja, det skal du selvsagt få. Skal vi se, legen din sier visst at du har kreft i hele kroppen og at det eneste som hjelper mot det er cellegift. Nå har det seg sånn at det er veldig lang ventetid på cellegift, det er ca 1 år, men av forsvarlighetshensyn kan vi ikke gi deg så lang behandlingsfrist. Derfor kommer vi til å si at du skal motta behandling innen 4 mnd selv om vi ikke har mulighet for å tilby deg behandling innen den fristen.<br />
<br />
- Men hva skal jeg gjøre da?<br />
<br />
- Jo, da må du si fra deg den fristen så du fremdeles kan stå på venteliste til cellegift.<br />
<br />
- Men hva om jeg ikke vil det, hva om jeg vil ha behandling innen fristen?<br />
<br />
- Nei, da må du få en annen behandling, en vi kan tilby innen fristen. Jeg ser at stråling ikke har så lang ventetid, det kan du få innen fristen. Det hjelper ikke noe særlig mot kreft i hele kroppen, men det kan du få innen fristen.<br />
<br />
- Kan jeg få stråling innen fristen og så vente videre på cellegift da?<br />
<br />
- Nei, da har du sagt fra deg ventelisteplassen på cellegift, så det kan du dessverre ikke. Men du, vent litt, nå ser jeg jo her at du allerede har en behandlingskontakt innen spesialisthelsetjenesten.<br />
<br />
- Ja, det er den legen som konstaterte at jeg har livstruende kreft i hele kroppen og trenger cellegift.<br />
<br />
- Jo, men siden du allerede er i behandling i spesialisthelsetjenesten anses retten til helsehjelp for å være oppfylt, så da får du bare en anbefalt frist. Den betyr egentlig ingenting, så da trenger du ikke å si fra deg fristen.<br />
<br />
- Men den legen kan ikke gi meg cellegift, det er jo derfor hun har henvist meg videre til dere?<br />
<br />
- Ja, det stemmer, men sånn er reglene.<br />
<br />
- Men jeg kommer sannsynligvis til å dø før det året er gått, går det ikke an å kjøpe en ekstra plass på cellegiftavdelingen så jeg kan få behandling før jeg dør?<br />
<br />
- Nei, dessverre, det gjør vi ikke så lenge vi kan tilby likeverdig behandling innen fristen.<br />
<br />
- Men du sa jo at stråling ikke hjelper mot kreft i hele kroppen?<br />
<br />
- Nei, men stråling er også en fullverdig behandling mot kreft, så det regnes som likeverdig behandling likevel.<br />
<br />
- Nei, faen i helvete heller, du kan ikke mene dette?<br />
<br />
- Ro deg ned, ingen grunn til å gjøre seg vanskelig, du må jo tilpasse deg litt du også. Kan du ikke heller ha litt mindre kreft i hele kroppen, feks bare ha kreft i venstre legg? Da hjelper stråling veldig godt.<br />
<br />
- Gaaaaaaaaaaaaaaaaaah!<br />
<br />
<br />
Bytt ut kreft med rus og psykisk lidelse og dette kunne vært en virkelig samtale. I hvert fall i teorien.</div>
Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-30026293526363958132013-03-23T23:13:00.000+01:002013-06-12T12:16:57.509+02:00Hvorfor jeg ikke ble blomsterdekoratør<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
Av og til lurer jeg på hvorfor jeg har valgt å være psykolog. Når ingenting funker og jeg står fast i myra sammen med alle de fine pasientene mine, og vi vasser i smerte og tragedie og vi krangler med NAV og legen og systemet og pårørende og hele bøtteballetten og kommer ingen vei.<br />
<div>
<br /></div>
<div>
Eller, jeg vet hvorfor jeg valgte det. Jeg hadde tenkt at jeg skulle være en slags mild og vakker Florence Nightingale som reddet mennesker med min endeløse omsorg og kjærlighet og visdom, men det er jo ikke sånn det funker. Jeg er ikke Florence Nightingale, jeg er den irriterende personlige treneren som forteller deg at du må gjøre ting du ikke vil for å oppnå noe du vil. Jeg er detektiven som pirker og graver og lurer og spør og påpeker sammenhenger og manglende sammenhenger og leter etter de puslebrikkene som mangler for at bildet skal gi mening. Jeg er den irriterende femåringen som sier "hvorfor det 'a?" uansett hva du sier. Jeg er han i keiserens nye klær som (på mest mulig empatisk og omsorgsfullt vis) forteller deg det andre folk er for høflige til å si. Jeg er heiagjengen som heier når du prøver og trøster når du ikke får til noenting, og den irriterende dusten som påstår at det kan bli bedre når du vet av hele ditt for øyeblikket beksvarte hjerte at det ikke kan det.<br />
<div>
<br /></div>
<div>
Men så løsner det da. Så får du til det du ønsker deg, og tør det du ikke har turt før, og så sier du at jeg har fått deg til å føle deg viktig og verdifull. Og da er jeg litt Florence Nightingale likevel.<br />
<div>
<br /></div>
<div>
<iframe allowfullscreen="" frameborder="0" height="315" src="http://www.youtube.com/embed/dMeZCPbM6bA?rel=0" width="420"></iframe></div>
</div>
</div>
</div>
Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-66770278468352976202011-11-03T20:36:00.002+01:002011-11-03T20:37:11.372+01:00En slags pappaJeg har ikke skrevet noe om pappaen min før.<br /><br />Jeg har hatt to av dem. En døde da jeg var 4 1/2, og en døde i 2008. Han som døde da jeg var 4 1/2 vet jeg veldig mye og nesten ingenting om. Jeg forestilte meg ham som det snilleste og mest fantastiske mennesket i verden, samlet på alt som minnet om ham og fantaserte om hvor perfekt livet mitt hadde vært hvis han hadde levd. Han som døde i 2008 hadde ikke en sjanse da han dukket opp; hvem kan konkurrere med en fantasifigur?<br /><br />Det tok litt tid før han og jeg ble venner. De første årene byttet jeg på å forsøke å få ham til å like meg og å skrike at jeg hatet ham og skulle hoppe utfor verandaen hvis han ikke flyttet. Jeg var den mest høylydte 11-åringen du kan tenke deg, noen ganger også med blokkfløyte i munnen og fingrene i ørene. Jeg tror egentlig det var det som fikk ham til å like meg, sånn etter hvert. Og jeg begynte å like ham da vi begynte å tilbringe en hel del tid sammen i bil til og fra internatskolen min da jeg var 16, da jeg oppdaget at det gikk an å snakke med ham.<br /><br />Det gjorde det, nemlig. Gikk an å snakke med ham. Det var bare ikke alltid så lett for ham å være der han skulle når han skulle være det. Eller å være pappa, eller sønn, eller bror, eller kjæreste. I begravelsen hans sa presten at han var flinkere til å kjøre buss enn til å forholde seg til mennesker, og det er nok ganske godt beskrevet. I det hele tatt var han det aller meste av tiden en ganske elendig pappa, men han var et fint menneske, og vi fant en slags balanse etter at jeg ble voksen. Jeg ringte ham på bursdagen hans, han lot være å svare, men ble veldig glad for at jeg husket bursdagen hans. Han dukket plutselig opp på besøk på kort varsel med den russisk-estiske kjæresten sin, med masse mat som var i ferd med å gå ut på dato (er det en russisk greie at man skal ha med _masse_ mat når man besøker barna sine?), og jeg spilte med da jeg skjønte at han hadde fortalt henne at han var hos meg stadig vekk. Vi hadde lange, fine samtaler når han først var innom, og jeg trodde ham halvveis når han sa han skulle ringe på tirsdag, men ikke mer enn at jeg glemte det fort når han ikke gjorde det. Vi var passe nære til at begge kunne tåle det uten å komme ut av balanse.<br /><br />Men så ble mamma syk, og han ble plutselig viktig. Han ble plutselig den eneste forelderen jeg skulle ha, og jeg trengte at han tok telefonen. Og når jeg hadde ringt mange nok ganger så gjorde han det også. Han tok telefonen, og vi sendte mailer. Han sendte lange mailer som handlet mest om estisk historie og kultur og samfunn, bortsett fra et lite avsnitt helt på slutten som sa det jeg ville høre fra en pappa. Det var fint, og jeg tenkte jeg var heldig som likevel skulle få ha én forelder. Og så døde han. To måneder etter at mamma hadde fått diagnosen som fortalte at hun kom til å dø antakeligvis i løpet av et år eller to så går han hen og dør, helt plutselig. Jeg satt utenfor døren hans på sykehuset i 4 dager, jeg fikk snakke med ham i ca 30 sekunder, og så døde han. Poff, borte.<div><br /></div><div>Kjæresten hans rakk ikke fram fra Estland. Vi syntes det var rart at hun valgte å reise med buss og ferge og buss og buss i stedet for å ta flyet. Etterpå tenkte jeg at han sikkert hadde fortalt henne sist de var her at det ikke gikk an å fly til Norge. Han likte ikke å fly, han likte å kjøre buss. Og han var ikke så nøye på om ting var sant hvis det bare passet inn i situasjonen. Kjæresten hans fortalte at han hadde sagt at jeg var advokat. Jeg lurer fremdeles på hvorfor det var bedre enn at jeg er psykolog. Han fortalte sannheten om lillebror, at han hadde avbrutt utdannelsen sin. Lillebror ble litt fornærmet over at han ikke kunne diktet opp en utdannelse til ham også når han først var i gang. Om sin biologiske sønn sa han at han var død. Det var kanskje sånn det føltes for ham. Jeg møtte min stebror første gang i begravelsen. En gang da jeg var liten skulle vi ta familiebilde og stebroren min skulle være med, vi skulle møte ham for første gang. Jeg nektet på prinsipielt grunnlag, for vi var da slett ikke noen familie og verken han eller stebror hørte hjemme i vår familie. Jeg lurer på hvordan han skulle kommet seg ut av den hvis jeg ikke hadde slått meg vrang, for det var aldri noen avtale om at stebror skulle være med på det. Han hadde nok funnet på noe, han var flink til det.</div><div><br /></div><div>Han var kanskje ikke den perfekte pappa, men han var min. Det var fint å låne ham en stund.</div>Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-48138217560462280012011-04-21T13:57:00.003+02:002011-11-03T23:51:06.409+01:00Jeg vil også fortelle.<span class="Apple-style-span"><div><span class="Apple-style-span" >Twitter snakker om #dinmamma på sosiale medier og bølgepikene mine snakker om hvordan mødrene ville reagert på besøk av hele bølingen. Jeg vil også fortelle. </span></div><div><span class="Apple-style-span" ><br /></span></div><div><span class="Apple-style-span" ><span class="Apple-style-span"><span>Mamma rakk ikke å være med på foreldregenerasjonens inntog på Facebook, men hun hadde msn. Hun og OA kunne sitte og sende smileys og winks til hverandre i en time i strekk, til stor begeisting for den unge mannen. Jeg fikk dem også, til kanskje noe mindre begeistring. Særlig når vi sa ha det var det alltid et par vinkesmileyer og en liten en som gikk av gårde med puta si og noen bamser med hjerter som måtte med etter at jeg var ferdig med å avslutte for tredje gang. Sånn var #minmamma. Hvis hun hadde rukket Facebook ville hun sikkert ha innstallert "Send hjerter" og sendt til alle venninnene sine. Og til alle elevene som pleide å henge i resepsjonen i friminuttene og gi henne gave til jul, for hun ville helt sikkert vært Facebookvenn med dem også. Hun ville kopiert statusoppdateringer om verdens beste mann, datter, sønn, svigersønn, barnebarn, niese, nevø, søster, venninne og kollega. Hun ville ha trykket like på alle bildene mine og postet kattevideoer på veggen min. Hun ville spilt Farmville for å hjelpe elever og barnebarn som trengte gaver eller naboer. Hun ville gått på de 10 første fake-virus-spamene og spredd dem ivrig videre. Hun ville hatt flere venner enn meg. Hun ville postet 384 bilder fra sommerferien og skrevet lange statusoppdateringer om været og temperaturen og de daglige gjøremål, særlig når hun var på ferie. </span></span><span class="Apple-style-span"><br /></span><span class="Apple-style-span"><span></span></span><span class="Apple-style-span"><br /></span><span class="Apple-style-span"><span>Og bølgepikebesøk da. Hvis bølgepikene hadde ramlet inn på uanmeldt besøk ville hun blitt over seg av lykke og sporenstreks innstallert dem i sofa med kaffe, boller som ble tatt opp av en av de tre fryserne og tint i stekeovnen, og mikrobølgeovntinte rørte jordbær som var akkurat bittelitt frossent innerst inni de største jordbærbitene. Hun ville ha snakket og ledd masse og på et eller annet tidspunkt under besøket ville hun sunget "jajaja nå kommer jeg, hva skal det være? Ta det rolig, ikke mas for alle får." (utløst av mange ting å dele ut) eller "jeg venter på deeeeg til du kommer, skjønt tiden vil falle meg lang" (utløst av venting) eller "måmåmåmåmåmå skynde meg å gågågågågågå slike at jeg kan nånånånånå siste bussen hjem" (utløst av at noen skal dra eller av ordet må). Når de sa at de nok måtte gå nå ville hun spurt om det ikke var bedre å kjøre, og ledd høyt av sin egen morsomhet. </span></span></span></div><div><span class="Apple-style-span" ><br /></span></div><div><span class="Apple-style-span"><span class="Apple-style-span"><span class="Apple-style-span" >Og alle ville vært enige om at det var en hyggelig tur.</span><br /></span></span><span class="Apple-style-span" style="font-family: Helvetica; font-size: medium; "><span></span></span><span class="Apple-style-span" style="font-family: Helvetica; font-size: medium; "><br /></span><span class="Apple-style-span" style="font-family: Helvetica; font-size: medium; "><span></span></span><span class="Apple-style-span" style="font-family: Helvetica; font-size: medium; "><br /></span><span class="Apple-style-span" style="font-family: Helvetica; font-size: medium; "><br /></span></div></span>Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-34065583671214759442009-08-20T23:46:00.004+02:002009-08-21T01:23:01.545+02:00SavnJeg savner mamma.<br /><br />Jeg lurer på om det hjelper å si det høyt. Eller å gråte.<br />Hvis jeg sier det mange nok ganger og gråter lenge nok,<br />vil det føles mindre trist da?<br /><br />jeg savner mamma<br />jeg savner mamma<br />jeg savner mamma<br />jeg savner mamma<br />jeg savner mamma<br />jeg savner mamma<br />jeg savner mamma<br />jeg savner mamma<br />jeg savner mamma<br />jeg savner mamma<br /><br /><br />Eller kanskje det er noe jeg ikke har prøvd som virker bedre?<br />Drikke grønn te med sjiraffører og savannegress? Lese dikt med nasal stemme? Stå på hodet og kakle som en papegøye mens jeg sjonglerer grønne tennisballer med føttene?Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-19125711051434258572009-08-14T01:40:00.011+02:002009-08-14T17:57:33.704+02:00Something old, something newBare litt logistikk:<br /><br />Jeg har lagt ut noen innlegg jeg endelig har klart å skrive ferdig, og noen ganske nye. De ligger i den rekkefølgen de ble påbegynt, så de ligger litt rundtomkring.<br /><br /><a href="http://liondaslunefullehjorne.blogspot.com/2009/07/superheltkappen.html">Superheltkappen (10/7)</a><br /><a href="http://liondaslunefullehjorne.blogspot.com/2009/07/gjr-som-jeg-sier-ikke-som-jeg-gjr_21.html">Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør (21/7) </a><br /><a href="http://liondaslunefullehjorne.blogspot.com/2009/08/hei-jeg-er-tilbake-jeg-har-vrt-lenge.html">Hei, jeg er tilbake, jeg har vært lenge vekk fra byen (9/8)</a><br /><a href="http://liondaslunefullehjorne.blogspot.com/2009/08/speil.html">Speil (14/8)<br /></a>Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-61558924544552776012009-08-14T00:42:00.005+02:002009-08-14T15:55:29.598+02:00SpeilJeg skrev tidligere om å <a href="http://liondaslunefullehjorne.blogspot.com/2009/05/jeg-har-ikke-tenkt-pa-deg.html">miste speilet</a> som viser hvem jeg er. Jeg var ikke forberedt på det, på følelsen av å henge i luften og ikke vite hvem jeg er. Derfor er det tilsvarende deilig hver gang jeg blir minnet om at jeg har opptil flere speil fremdeles. Noen speil er gamle og har kjent meg nesten like lenge som mamma. Noen er så like meg at de er speil bare i egenskap av å eksistere. Noen bare kjenner meg, og ser med varme og kjærlighet på hele meg med alle mine sider. Det er fint å bli sett. Ganske enkelt.<br /><br />Det trenger ikke være noe stort og viktig som blir sett heller. Det kan være små hverdagsting, som at vakre samboeren min med glimt i øyet påpeker likheter mellom meg og tiåringen (feks at vi begge har en tendens til å være VELDIG fornøyde med egne morsomheter (*fnis*), eller at vi begge har lange og tilsynelatende meningsfulle samtaler med katten). Små ting, men ting jeg ikke hadde lagt merke til selv.<br /><br />Speil. Trygt. Fint.Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-90060057555017864282009-08-09T19:32:00.003+02:002009-08-14T14:48:33.717+02:00Hei, jeg er tilbake, jeg har vært lenge vekk fra byenNoe av det vanskeligste med å miste familien min - bortsett fra det åpenbare: at de er borte - har vært at jeg har følt at jeg mistet meg selv også. Ett og et halvt år er lang tid å være i unntakstilstand, og jeg hadde begynt å miste troen på at den jeg husket at jeg var kom til å komme tilbake. Den som var glad, ivrig, morsom, utadvendt og interessert. Den som var åpen og direkte og snakket om viktige ting uten at det var skummelt, eller om helt uviktige ting på en måte som gjorde det viktig likevel. Den som lo mye. Den som liker mennesker, synes de er spennende og morsomme og vakre og interessante. Det føltes lenge siden jeg hadde sett disse sidene av meg at jeg hadde begynt å tenke at jeg ikke er sånn lenger.<br /><br />Men så plutselig var jeg tilbake. Jeg vet ikke om det var menneskene eller situasjonen eller moonlight eller boogie som hadde skylden, men plutselig var jeg meg igjen! Jeg var glad og interessert og facinert og betatt av menneskene, og jeg lo høyt og snakket høyt og fant ingen grunn i verden til å late som om jeg ikke er en person som snakker høyt og ler mye og synes og høres. For det var plutselig greit å synes. Jeg trengte ikke <a href="http://liondaslunefullehjorne.blogspot.com/2009/07/superheltkappen.html">superheltkappen</a> engang, det var helt greit å være synlig som <span style="font-weight: bold;">meg</span>. Og det var FANTASTISK og BEFRIENDE å finne igjen det jeg trodde jeg hadde mistet!<br /><br />Og da er det plutselig lettere å akseptere de andre sidene av meg, de som har vært mest fremtredende de siste månedene. At det å gråte hele tiden, av alt fra savn til koselige filmscener, også er meg. At det å miste fotfestet etter å ha mistet foreldrene mine, å ikke bare riste det av meg og gå videre, også er meg. At heller ikke jeg kan romme noen andres følelser når jeg ikke har fotfeste selv, og derfor ikke kan jobbe fulltid som terapeut mens jeg leter etter fotfestet igjen. At jeg også kan bli fanget i en skummel spiral av negative tanker til jeg ligger i en pøl og synes det meste er meningsløst. Og jeg kjenner at det som startet som en motvillig aksept av sider av meg selv jeg fremdeles ikke ville ha er i ferd med å erstattes av en varm og medfølende aksept som gir meg lov til å være menneskelig, lov til å ha det vondt, lov til å ikke fikse alt. Superheltkappen er offisielt borte, og jeg løper på en imaginær blomstereng og nyter hvert sekund! *fnis*<br /><br />Og tror endelig på at jeg er i stand til å takle neste nedtur uten å gå i stykker.Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-35916865578540520492009-07-28T22:31:00.006+02:002009-07-28T23:14:34.247+02:00Fast grunnEn av de tingene som har vært uventet vanskelig med å miste begge foreldrene mine i løpet av ett år er følelsen av å være alene i verden. Jeg er jo alt annet enn alene i verden, men følelsen er der likevel. Eldst i familien. Ansvar. Tungt. Gaaaaaaaah. Og unaturlig. Jeg er 33 år, jeg skal ikke være eldst i familien!<br /><br />Men idag ble jeg minnet på at jeg faktisk ikke ER eldst i familien. Jeg har en farmor. En veldig gammel og dement farmor som tidvis har vanskelig for å følge med i en samtale, som ikke har vært i stand til å gi noe særlig i form av verken emosjonell eller praktisk støtte, og som derfor ikke har kunnet ta vekk følelsen av å være Alene, Voksen og Ansvarlig.<br /><br />Men idag, idag var min gamle farmor der! Min kloke farmor som liker å tenke og fundere og snakke og le, og som har øyne som glitrer når hun lener seg frem og leverer poenget i et godt resonnement eller en morsomhet. Hun husket ikke hele tiden hva jeg het eller hvem som er broren min, og hun spurte om det samme i setningen etter at jeg hadde svart på det, men det gjør ingenting så lenge hun er så intenst tilstede i samtalen og opptatt av det vi snakker om. Vi snakket om barndomsminner og gamle dager og familien, men også om hvordan verden burde være og om sorg og følelser, og jeg kjente med hele meg at jeg fremdeles har familie. Noen som kjenner meg, selv om hun ikke husker hva jeg heter. <a href="http://liondaslunefullehjorne.blogspot.com/2009/05/jeg-har-ikke-tenkt-pa-deg.html">Hun vet hvem jeg er. </a><br /><br />Intense følelser er visst greia for tiden, og idag er følelsene lykke og ro. Det er lenge siden. Deilig!Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-27182805914184035572009-07-21T23:03:00.003+02:002009-08-14T14:22:03.447+02:00Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør"Mamma, når du maser sånn på meg føler jeg at du prøver å få meg til å være perfekt, men det går ikke an å være perfekt"<br /><br />Enda godt han hører på det jeg sier med ord i stedet for det jeg formidler med handling. Skulle ønske jeg klarte å høre på det selv. Kloke barnet mitt.Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-88895041924227479692009-07-18T21:08:00.006+02:002009-07-18T22:06:23.269+02:00Gratulerer med dagen, mammaJeg har plukket myrull til deg i Vesterålen, akkurat som i fjor.<br />De har lilla silkesløyfe på.<br />Jeg skulle ønske du kunne se dem.<br /><br />Jeg ringte til mobiltelefonen din for å høre på telefonsvareren.<br />Det er lenge siden jeg har gjort det nå.<br />"Hvis du ringer igjen etterpå så kanskje jeg er der", sa du.<br />Tenk om du plutselig hadde vært der.<br />Da skulle jeg løpt hele veien til huset ditt,<br />med myrullen i hånda,<br />og kastet meg i armene dine sånn som de gjør i filmer.<br />Også skulle jeg gratulert deg med dagen,<br />og vi skulle spist vafler med nyrørte jordbær,<br />og is,<br />og det skulle vært sol,<br />og alle skulle plutselig vært der,<br />og vi skulle sunget og ledd og vært lykkelige.<br /><br />Jeg håper du synger og ler og er lykkelig der du er,<br />hvis du er noe sted.<br /><br />Og at du får bursdagsklemmer<br />av noen som er like glad i deg som jeg.Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-65663069544883766782009-07-16T16:18:00.001+02:002009-07-16T16:18:28.615+02:00Pustepause i Nyksund<div xmlns="http://www.w3.org/1999/xhtml"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiQSl_fKO842GCy4waXjF0ebW1410HsgtdpyHDkhVYWGrFNRNlVg1FsCluQ7V1RAMNyz-mvuQEWioVxvyE9NWXSG9UsTlelVSyI_gRbERspLQ9sm6UgT-77jSYJ897ssLC6F7SXas8eKuE/s1600-h/image-upload-61-707637.jpg"><img src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiQSl_fKO842GCy4waXjF0ebW1410HsgtdpyHDkhVYWGrFNRNlVg1FsCluQ7V1RAMNyz-mvuQEWioVxvyE9NWXSG9UsTlelVSyI_gRbERspLQ9sm6UgT-77jSYJ897ssLC6F7SXas8eKuE/s320/image-upload-61-707637.jpg"/></a><br /><span>Kaffe, stearinlys og Song for Eirabu </span><br /></div>Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-90734461484861936452009-07-14T18:13:00.001+02:002009-07-14T18:13:03.601+02:00To midnattssoler?<div xmlns="http://www.w3.org/1999/xhtml"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh77x8LgznD0ZVRqPgybH797OZk1uGD6fBj3Asbm7yXkRg6LEZwU99esnVKuhgrM1wOHVgpEtHUwgDv5DRoYangpZ_EmQHp-n6PBFAZL99dl4ikeE3NGGC4YVxJSsznUaqvivUg6UjmvBw/s1600-h/image-upload-17-782638.jpg"><img src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh77x8LgznD0ZVRqPgybH797OZk1uGD6fBj3Asbm7yXkRg6LEZwU99esnVKuhgrM1wOHVgpEtHUwgDv5DRoYangpZ_EmQHp-n6PBFAZL99dl4ikeE3NGGC4YVxJSsznUaqvivUg6UjmvBw/s320/image-upload-17-782638.jpg"/></a><br /><span/><br /></div>Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-15847225693202865092009-07-14T18:05:00.001+02:002009-07-14T18:05:37.223+02:00Midnattssol<div xmlns="http://www.w3.org/1999/xhtml"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEirNJdz_r9DkkpvmCttyXjHgCWGe6P2njVaYcX9jh68m-diaxxg9bEOlTA8Tclts-Fw72TfxjMxRf8v2Q8kDM1eOz9JHvF8-B1WSOVhg4X0hYQf9d_FkJgGksX4IcgNR8rd1zuVmBCOiU4/s1600-h/image-upload-18-736139.jpg"><img src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEirNJdz_r9DkkpvmCttyXjHgCWGe6P2njVaYcX9jh68m-diaxxg9bEOlTA8Tclts-Fw72TfxjMxRf8v2Q8kDM1eOz9JHvF8-B1WSOVhg4X0hYQf9d_FkJgGksX4IcgNR8rd1zuVmBCOiU4/s320/image-upload-18-736139.jpg"/></a><br /><span>Sett fra utsiktshytta på Skjervøya </span><br /></div>Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-27080441769295101962009-07-14T17:54:00.001+02:002009-07-14T17:54:11.571+02:00Vakker blomst<div xmlns="http://www.w3.org/1999/xhtml"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhmSNuFCwrx4-iUnDOsp4NyMFZAbTMpLENehoz4Nkb_BxcVzSqPx5vCzCRztl3SI6Tfrz3lr_8cSJXhNqLh20VPjtb9BkH4Vjd7sJUQaT_ncyQBMQW8gFH-ztSeh_WjsOiUIgZp-rg_qJA/s1600-h/image-upload-188-750056.jpg"><img src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhmSNuFCwrx4-iUnDOsp4NyMFZAbTMpLENehoz4Nkb_BxcVzSqPx5vCzCRztl3SI6Tfrz3lr_8cSJXhNqLh20VPjtb9BkH4Vjd7sJUQaT_ncyQBMQW8gFH-ztSeh_WjsOiUIgZp-rg_qJA/s320/image-upload-188-750056.jpg"/></a><br /><span/><br /></div>Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-57057209014208783452009-07-14T17:44:00.001+02:002009-07-14T17:44:56.613+02:00Idyll på Skjervøya<div xmlns="http://www.w3.org/1999/xhtml"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgXyquBe7MTo_ZeAxoFfELU6WeVyXzb4d0k60hCGoMIydJ9RTWHOWla2KMTMx5U76zRUQcScKOsCEGMcxw9uDrGxwBo9jGPwxM-GCFQTDXUl21XwTWJOoXWO6JHhFMrfMEsLAzDMIzve0o/s1600-h/image-upload-197-795206.jpg"><img src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgXyquBe7MTo_ZeAxoFfELU6WeVyXzb4d0k60hCGoMIydJ9RTWHOWla2KMTMx5U76zRUQcScKOsCEGMcxw9uDrGxwBo9jGPwxM-GCFQTDXUl21XwTWJOoXWO6JHhFMrfMEsLAzDMIzve0o/s320/image-upload-197-795206.jpg"/></a><br /><span/><br /></div>Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-76401424361079236942009-07-14T17:37:00.001+02:002009-07-14T17:37:03.894+02:00Utsikt fra hurtigruta<div xmlns="http://www.w3.org/1999/xhtml"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhpLVrrD5lFIqXCGi_eE8ncGHFlJJkCO73RbloKjXy8u8m4z0_6pAIStAmlGaB1JGHIMfqI-9CuikpwcBJghWdyjNmE9z3aA5PcqXr10ojuHVfazu89c27mvoEHwHI5Q80fUhly7sIsDsk/s1600-h/image-upload-175-722938.jpg"><img src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhpLVrrD5lFIqXCGi_eE8ncGHFlJJkCO73RbloKjXy8u8m4z0_6pAIStAmlGaB1JGHIMfqI-9CuikpwcBJghWdyjNmE9z3aA5PcqXr10ojuHVfazu89c27mvoEHwHI5Q80fUhly7sIsDsk/s320/image-upload-175-722938.jpg"/></a><br /><span>På vei ut fra Stokmarknes mot Svolvær</span><br /></div>Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-84763811674664638582009-07-10T20:31:00.014+02:002009-08-14T14:20:25.482+02:00SuperheltkappenJeg er en idiot.<br /><br />Jeg har seks års utdanning i hvordan menneskesinnet fungerer, og er således godt informert om hvordan man unngår å bli utslitt, utbrent og deprimert. Og hva har jeg gjort med den informasjonen? Jo, den har jeg brukt til å gjøre nøyaktig det motsatte, helt etter oppskriften.<br /><br />I fjor da jeg skulle roet ned og tatt meg tid til å ta inn at faren min og tanten min nettopp var døde, og at mamma og ekssvigermor var alvorlig syke og kom til å dø når som helst, da bestemte jeg meg for at det var en god idè å jobbe fulltid som terapeut i 4 måneder samtidig som jeg skrev hovedoppgave og hadde avsluttende eksamen. Til mitt forsvar hadde jeg en god grunn for alt sammen, men ett eller annet sted burde jeg jo ha sett meg over skulderen og oppdaget at jeg faktisk ikke hadde en superheltkappe på og at dette var dømt til å bli kræsjlanding. Men det hadde jeg ikke lyst til, så det skjønte jeg ikke før jeg plutselig kræsjlandet to uker før mamma døde. Ikke at jeg fikk tid til å ta inn noe som helst da heller, mellom lesing til eksamen og besøk hos mamma på sykehjemmet, men jeg ble i hvert fall sykemeldt fra jobben.<br /><br />Så ble alt bare absurd. Jeg hadde eksamen og ble psykolog og ringte mamma for å fortelle det, men akkurat den dagen var hun blitt så syk at hun ikke kunne svare lengre. Når kullet mitt var ute og feiret på fin restaurant noen dager senere satt jeg og <a href="http://liondaslunefullehjorne.blogspot.com/2008/12/blog-post.html#comments">holdt mamma i hånden</a> og <a href="http://liondaslunefullehjorne.blogspot.com/2009/01/en-kaffe-mens-du-venter.html">ventet</a>, og da vi fikk utdelt vitnemålene våre kom jeg <a href="http://liondaslunefullehjorne.blogspot.com/2009/01/8-hvite-og-1-rd.html">rett fra begravelse</a>. Så var det jul for alle de som fremdeles hadde mammaer, og jeg fikk kink i nakken av å holde meg selv oppreist. Og så begynte jeg i ny jobb. Fremdeles ingen tid til verken pusting eller ettertanke, jeg ville bare videre. Jeg syntes faktisk selv jeg var veldig flink og tok det med ro fordi jeg begynte i ny jobb i aktiv sykemelding når jeg egentlig ikke skulle begynt i jobb i det hele tatt. I løpet av et par måneder hadde jeg trappet opp til fulltid igjen. Jeg følte meg jo så mye bedre og hadde dessuten igjen de gode grunnene til å gjøre det sånn, så da var det på med den imaginære superheltkappen igjen.<br /><br />Og nå har jeg kræsjlandet igjen, litt hardere denne gangen. Og selv om jeg ligger og kravler i grøfta og prøver å finne veien opp igjen klarer jeg fremdeles ikke å ta av meg den hersens superheltkappen, for det er så mye jeg må og bør og skal og vil og jeg ser ingen andre muligheter enn å dra superheltkappen godt over skuldrene og kravle meg videre opp og frem. Jeg kjente meg igjen i Lin sitt innlegg om <a href="http://www.fullthus.com/blogg/2009/06/batshit-crazy-pa-klatretur/">batshit crazy på klatretur</a>: "Jeg skulle jo bare fikses litt slik at jeg ble enda litt sterkere og tålte mer igjen, jeg." Det var det jeg også hadde planlagt, og min psykolog er akkurat like lite samarbeidsvillig i forhold til det prosjektet som hennes. Og jeg skjønner jo at det må være sånn, jeg har jo som nevnt 6 års tilsynelatende bortkastet utdannelse i dette, jeg har bare så himla lite lyst.<br /><br />For uten den hersens superheltkappen blir jeg veldig synlig, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke har lyst til å være synlig. Jeg har jo akkurat konstatert at jeg er en idiot.Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-3892663316449428312009-07-09T22:02:00.002+02:002009-07-10T19:26:23.886+02:00Kveldssol<div xmlns="http://www.w3.org/1999/xhtml"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhiwhno2NGzHsf0ZrZfg2B6iWIta4gprHNRXbiUuQrZj5U1LTb5Iu7pYAnIcA4o_ENL2pdDL3g-0Alq535afiQ-jCjSs9hCx2bQTcvll5hBTYVKvbd1gnEesgrJM84lzfoY6p3ZG514fHc/s1600-h/image-upload-207-738360.jpg"><img src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhiwhno2NGzHsf0ZrZfg2B6iWIta4gprHNRXbiUuQrZj5U1LTb5Iu7pYAnIcA4o_ENL2pdDL3g-0Alq535afiQ-jCjSs9hCx2bQTcvll5hBTYVKvbd1gnEesgrJM84lzfoY6p3ZG514fHc/s320/image-upload-207-738360.jpg" /></a><br /><span><br /></span></div>Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-38409273554216716692009-07-09T22:01:00.001+02:002009-07-09T22:01:13.317+02:00Fiskegrateng!<div xmlns="http://www.w3.org/1999/xhtml"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhWzCCY-RZlzX8MlvGMSjkjlHXhfVyUxxYGRUY-VuJty8w-JwPmHchx7uL5gLBelMXz5LYDzzw3HgrhL56KeoOJOGO4aJ5B9cLNZsIKGlXGv7p2Q6Sho70AUbKc6YBGNVvwKS8M5hyphenhyphenbYQU/s1600-h/image-upload-210-771763.jpg"><img src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhWzCCY-RZlzX8MlvGMSjkjlHXhfVyUxxYGRUY-VuJty8w-JwPmHchx7uL5gLBelMXz5LYDzzw3HgrhL56KeoOJOGO4aJ5B9cLNZsIKGlXGv7p2Q6Sho70AUbKc6YBGNVvwKS8M5hyphenhyphenbYQU/s320/image-upload-210-771763.jpg"/></a><br /><span/><br /></div>Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-7607911965679007272009-07-09T21:58:00.001+02:002009-07-09T21:58:33.485+02:00Liten gutt, stort hav<div xmlns="http://www.w3.org/1999/xhtml"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiECk3oqmtxai4Zv3e3zcSeD28RF4FzG061LlgTm-JTQ5Dy-Gqz-yBZQbAFXQintBc-kb3k-7UMRUwS3V9lc6qwQORvkiYdpKdnj0qJGkAqLz0pHCT2OHh1u9SFVVIeMFu20cNvql0MLH4/s1600-h/image-upload-232-712434.jpg"><img src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiECk3oqmtxai4Zv3e3zcSeD28RF4FzG061LlgTm-JTQ5Dy-Gqz-yBZQbAFXQintBc-kb3k-7UMRUwS3V9lc6qwQORvkiYdpKdnj0qJGkAqLz0pHCT2OHh1u9SFVVIeMFu20cNvql0MLH4/s320/image-upload-232-712434.jpg"/></a><br /><span/><br /></div>Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-72422625732927364502009-07-09T21:48:00.002+02:002009-07-10T19:29:31.938+02:00Utsikt over Sjona<div xmlns="http://www.w3.org/1999/xhtml"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjlRcSR940saSAYbI9ss0FfLw2PV6HuERN9d_t5ILZk3crUt2ElBVhFLscQ9N4KV1L8E3p8sKCA7Mo3BP-b5kGvylG8yOAQZ8YJPglpkeSRQMO6AR913Dffc-izTHONvZ1vro-lMejjc6E/s1600-h/image-upload-220-713606.jpg"><img src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjlRcSR940saSAYbI9ss0FfLw2PV6HuERN9d_t5ILZk3crUt2ElBVhFLscQ9N4KV1L8E3p8sKCA7Mo3BP-b5kGvylG8yOAQZ8YJPglpkeSRQMO6AR913Dffc-izTHONvZ1vro-lMejjc6E/s320/image-upload-220-713606.jpg" /></a><br /><span><br /></span></div>Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-64684221182339773692009-07-09T21:43:00.002+02:002009-07-10T19:29:52.608+02:00Fotografen min<div xmlns="http://www.w3.org/1999/xhtml"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj-50a28kwdAijPzrz8ea7gwZTOwdEwLOKhGc1ulE-Y6iADyK3bNk5sL0UF43pyYa92qnG5aKRJOnTLGl8jdc8kYxYOKHmyiyX1z7rZ3HsORsuyw_eb8K_DwrTc_-an3wkwLy8KmyW1Jrc/s1600-h/image-upload-19-724274.jpg"><img src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj-50a28kwdAijPzrz8ea7gwZTOwdEwLOKhGc1ulE-Y6iADyK3bNk5sL0UF43pyYa92qnG5aKRJOnTLGl8jdc8kYxYOKHmyiyX1z7rZ3HsORsuyw_eb8K_DwrTc_-an3wkwLy8KmyW1Jrc/s320/image-upload-19-724274.jpg" /></a><br /><span><br /></span></div>Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-31862388197161715812009-07-07T18:39:00.001+02:002009-07-07T18:39:30.133+02:00Familien min :)<div xmlns="http://www.w3.org/1999/xhtml"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgfms00lkFt2LCWPTLTqYJCEsGA1nzsAvV3cjtFHQ6x8_pvs8nU2cO9HKEIryVPpxVbUG_MC4tU_NcqqXL-0EtxQZZSLUDXwlu25mygWWf2vNOwbvi7kODMvsWNyHzOj8JhyN-AmgJrAGw/s1600-h/image-upload-106-769235.jpg"><img src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgfms00lkFt2LCWPTLTqYJCEsGA1nzsAvV3cjtFHQ6x8_pvs8nU2cO9HKEIryVPpxVbUG_MC4tU_NcqqXL-0EtxQZZSLUDXwlu25mygWWf2vNOwbvi7kODMvsWNyHzOj8JhyN-AmgJrAGw/s320/image-upload-106-769235.jpg"/></a><br /><span> </span><br /></div>Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4278162179132529628.post-37474909050096967982009-07-07T18:35:00.001+02:002009-07-07T18:35:50.943+02:00<div xmlns="http://www.w3.org/1999/xhtml"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgrpSjYqUpP23h92tF1fIpqrYtkuwAwIr_FUQHjE7V3MXaa13aTyDQT1Bk_yDPQCPbwQwc3Q7MYvbo7YQgCJwodlj5eEpbmlsOzHTjod1zvn1qnSyB6VVt80V84Ltc39_De_AS3RJHY4Nk/s1600-h/image-upload-91-750137.jpg"><img src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgrpSjYqUpP23h92tF1fIpqrYtkuwAwIr_FUQHjE7V3MXaa13aTyDQT1Bk_yDPQCPbwQwc3Q7MYvbo7YQgCJwodlj5eEpbmlsOzHTjod1zvn1qnSyB6VVt80V84Ltc39_De_AS3RJHY4Nk/s320/image-upload-91-750137.jpg"/></a><br /><span>På vei til Nesna</span><br /></div>Liondahttp://www.blogger.com/profile/13131585201137891430noreply@blogger.com0