Jeg har ikke tenkt på mamma

Jeg skulle skrive det av meg, jeg skulle det. Jeg begynte i januar, med å skrive om ventetiden før hun døde, men så var det ikke mer å fortelle. Det var bare tomt. Det er ikke fordi jeg ikke har tenkt, for det har jeg. Jeg har tenkt masse på at jeg er lei meg, at jeg har vondt i kroppen, at jeg ikke sover, eller sover hele tiden, at jeg er sliten, at jeg ikke klarer å konsentrere meg, at jeg skulle ønske ting var sånn som før. Men jeg har ikke tenkt på mamma.

Jeg skjønte det ikke før nylig. Jeg har ikke tenkt på mamma. Jeg har tenkt på at hun er død, men jeg har ikke tenkt på smilet hennes, på latteren hennes, på de latterlig lange ferietekstmeldingene som inneholdt inngående beskrivelser av været. Jeg har ikke tenkt på hvordan hun alltid tok bilde av maten før vi spiste ved alle store familieselskaper, eller hvordan vi alltid lo av det. Jeg har ikke tenkt på hvordan hun pleide å grynte hvis hun lo veldig mye, og hvordan vi som barn syntes det var hysterisk morsomt å få henne til å gjøre det. Jeg har ikke tenkt på hva hun betydde for folk rundt henne. Hvor stolt jeg var av at hun med de varme øynene, hun som alltid syntes å ha omsorg nok til alle enten det var ungdommene på skolen hun jobbet eller vennene hennes, hun var min mamma. Jeg har ikke tenkt på hvor lykkelig hun var da hun fikk barnebarn, og hvor engasjert hun har vært i ham hele tiden. Jeg har ikke tenkt på at jeg har mistet den personen jeg aldri nølte med å ringe, uansett hva det gjaldt. Som kjente hele meg med alle mine mer eller mindre pene sider, og som jeg aldri trengte å pynte på ting for. Jeg tenker på det nå, og det kjennes ut som innvollene er i ferd med å bytte plass permanent, eller falle ut. Hvem skal bære historien min nå? Hvem skal vite alt om meg og være speilet som gjør at jeg husker hvem jeg er? Det er veldig ensomt å være 33 år og eldst i familien (unntatt en farmor som er dement og ikke kan bære verken historie eller følelser).

Da pappa døde var jeg 4 1/2 år og livredd for å miste mamma også. Nå er jeg voksen og kan fint klare meg uten foreldre, men jeg tror ikke følelsene mine har fått det med seg. Derfor kan jeg ikke tenke på mamma. Det er for stort, for skummelt, for massivt, mørkt og uvisst. Jeg kan gå med klærne til mamma. Jeg kan tenke på henne i små glimt, hvis jeg vet jeg ikke trenger å fungere normalt på en stund. Og kanskje kanskje kan jeg snart begynne å forstå at hun ikke finnes mer, at hun ikke bare er bortreist på en irriterende lang reise og kan se til helvete å komme hjem snart. Etter hvert. Om en stund.

Ikke idag.