onsdag 28. januar 2009
lørdag 24. januar 2009
En kaffe mens du venter
I tre dager satt vi der. Vi leste aviser, småpratet og så på TV. Vi holdt i hånden og strøk over håret, og rettet ut skrukker i dynetrekket. Vi diskuterte pusterytme og små rykninger i armen eller øynene. Innimellom gråt vi. Det var mest når noe endret seg og vi trodde det nærmet seg slutten. Etter hvert ble vi immune mot endringer også, og bare satt der. Og ventet. Og ventet. Tiden gikk så uendelig sakte, og det føltes som om det aldri skulle ta slutt. Samtidig føltes det som om det allerede hadde tatt slutt, for det var ingenting igjen av det som var. Vi var i et vakuum, verden utenfor eksisterte mest i teorien, og telefonene og sms'ene var både velkomne avbrudd og forstyrrende påminnelser om at livet utenfor gikk videre selv om vi satt ved en sykeseng og ventet på døden.
Da hun først ble syk tenkte jeg et øyeblikk i fullt alvor at verden ikke kunne fortsette å eksistere uten henne. Jeg forstod jo at den skulle det, men jeg kunne ikke forstå hvordan. I løpet av det året hun var syk var jeg flink og fornuftig datter, snakket, gråt, forstod og aksepterte, og alle var enige om at det hadde vært et meningsfylt siste år og vi hadde fått sagt alt som skulle sies og grått alle tårene som skulle gråtes. Jeg hadde akseptert at hun skulle dø og at det ikke var noe jeg kunne gjøre med det, og jeg hadde forstått at jeg hadde folk rundt meg som kom til å gjøre livet vakkert og innholdsrikt etterpå også. Jeg trodde jeg var forberedt i alle bauger og kanter. Og jeg var det. Forberedt på at hun skulle dø. Jeg var bare ikke forberedt på at hun ikke skulle være mer etterpå.
Etter at det første sjokket hadde lagt seg (man skulle ikke tro man ble sjokkert etter tre dagers venting, men det ble man visst) gikk det opp for meg at jeg hadde brukt hele det siste året på å forberede meg på at hun skulle dø, jeg hadde brukt de siste tre dagene på å vente og vente og vente på at den uutholdelige situasjonen skulle ta slutt, men jeg hadde ikke brukt et sekund på å forberede meg på tiden etterpå. Jeg forstod at et eller annet sted hadde jeg tenkt at "jada, jeg forstår at hun skal dø, og det er greit, men SÅ kan vel alt dette være over og ting kan bli som før?" Men det kunne det jo ikke. De første dagene var jeg forbauset over at verden bare fortsatte å eksistere som om ingenting hadde hendt. Jeg var mest forundret over fargene, egentlig. Burde ikke trærne i det minste være dramatisk orange, eller himmelen lilla? Burde ikke asfalten vært seig og regndråpene slimete? Burde ikke i hvert fall NOE i omgivelsene reflektere den sirupen jeg gikk i?
Jeg husker de fleste detaljene fra dagene på sykehjemmet ennå. Etter hvert kommer de nok til å gli over i hverandre og bli borte, men noen ting vet jeg kommer til å bli sittende. En av de tingene er omsorgen fra alle de som jobbet på sykehjemmet. Omsorgen overfor oss som satt der og ventet. Kaffen, teppene, de gode stolene som ble båret inn fra stua, middagene og kveldsmåltidene vi fikk spise sammen med beboerne, sengen de redde opp på bakrommet så mannen til mamma kunne sove der hvis han ville. De varme øynene, de milde stemmene, "hvis det er noe dere trenger må dere ikke nøle med å si fra". Det kan godt hende det stod nøyaktig beskrevet i stillingsinstruksen deres at de skulle gjøre det, men det føltes ikke sånn. Det føltes som genuin, medmenneskelig omsorg, og det gjorde et hav av forskjell for oss som satt der i vakuumet vårt og ventet. En kanne kaffe og en tørr fyrstekake. Noen ganger skal det ikke mer til.
Da hun først ble syk tenkte jeg et øyeblikk i fullt alvor at verden ikke kunne fortsette å eksistere uten henne. Jeg forstod jo at den skulle det, men jeg kunne ikke forstå hvordan. I løpet av det året hun var syk var jeg flink og fornuftig datter, snakket, gråt, forstod og aksepterte, og alle var enige om at det hadde vært et meningsfylt siste år og vi hadde fått sagt alt som skulle sies og grått alle tårene som skulle gråtes. Jeg hadde akseptert at hun skulle dø og at det ikke var noe jeg kunne gjøre med det, og jeg hadde forstått at jeg hadde folk rundt meg som kom til å gjøre livet vakkert og innholdsrikt etterpå også. Jeg trodde jeg var forberedt i alle bauger og kanter. Og jeg var det. Forberedt på at hun skulle dø. Jeg var bare ikke forberedt på at hun ikke skulle være mer etterpå.
Etter at det første sjokket hadde lagt seg (man skulle ikke tro man ble sjokkert etter tre dagers venting, men det ble man visst) gikk det opp for meg at jeg hadde brukt hele det siste året på å forberede meg på at hun skulle dø, jeg hadde brukt de siste tre dagene på å vente og vente og vente på at den uutholdelige situasjonen skulle ta slutt, men jeg hadde ikke brukt et sekund på å forberede meg på tiden etterpå. Jeg forstod at et eller annet sted hadde jeg tenkt at "jada, jeg forstår at hun skal dø, og det er greit, men SÅ kan vel alt dette være over og ting kan bli som før?" Men det kunne det jo ikke. De første dagene var jeg forbauset over at verden bare fortsatte å eksistere som om ingenting hadde hendt. Jeg var mest forundret over fargene, egentlig. Burde ikke trærne i det minste være dramatisk orange, eller himmelen lilla? Burde ikke asfalten vært seig og regndråpene slimete? Burde ikke i hvert fall NOE i omgivelsene reflektere den sirupen jeg gikk i?
Jeg husker de fleste detaljene fra dagene på sykehjemmet ennå. Etter hvert kommer de nok til å gli over i hverandre og bli borte, men noen ting vet jeg kommer til å bli sittende. En av de tingene er omsorgen fra alle de som jobbet på sykehjemmet. Omsorgen overfor oss som satt der og ventet. Kaffen, teppene, de gode stolene som ble båret inn fra stua, middagene og kveldsmåltidene vi fikk spise sammen med beboerne, sengen de redde opp på bakrommet så mannen til mamma kunne sove der hvis han ville. De varme øynene, de milde stemmene, "hvis det er noe dere trenger må dere ikke nøle med å si fra". Det kan godt hende det stod nøyaktig beskrevet i stillingsinstruksen deres at de skulle gjøre det, men det føltes ikke sånn. Det føltes som genuin, medmenneskelig omsorg, og det gjorde et hav av forskjell for oss som satt der i vakuumet vårt og ventet. En kanne kaffe og en tørr fyrstekake. Noen ganger skal det ikke mer til.
fredag 23. januar 2009
Brudd
Jeg har nettopp sendt en mail og fortalt kirkesamfunnet jeg er vokst opp i at jeg ikke har lyst til å være medlem der lenger. Det er bare en formalitet, egentlig, for jeg sluttet å tro det de tror for 10-15 år siden og har bare vært i kirken sosiale sammenhenger siden, og både familien og resten av menigheten har visst det hele tiden. Egentlig hadde jeg tenkt å melde meg ut for 10 år siden, men jeg var litt bekymret for om farmor skulle bli lei seg, så jeg bestemte meg for å vente til hun ikke levde lenger med å melde meg ut. Hun var tross alt 83 år gammel og jeg hadde allerede i flere år stålsatt meg for at hun nok kom til å dø snart, så det virket som en fornuftig plan å vente. Nå er hun 93 år og jeg har stålsatt meg i 10 år til, og hun lever fremdeles. Ikke i beste velgående akkurat, men hun lever nå i hvert fall. Men nå kunne jeg plutselig ikke vente lenger. Jeg vet ikke helt hva det var som utløste det, men det kan ha vært begravelsen til mamma. Jeg satt og hørte på alle de håpefulle ordene i talen, om at vi skal sees igjen i himmelen der alt er perfekt og vakkert. Jeg hørte pastoren snakke engasjert og varmt og ivrig om tro og håp og Guds kjærlighet, og jeg følte meg så utrolig utenfor. Det ble veldig tydelig for meg at jeg ikke lenger er en del av denne gruppen, og det føltes ubehagelig å ha medlemskapet hengende over meg. Nesten fysiske ekkelt, som noe jeg måtte riste av meg.
Det føles helt riktig og langt på overtid å melde seg ut, men likevel ble jeg trist da jeg hadde sendt mailen. Det er mange gode minner. Fine mennesker, gode opplevelser. Det vanskeligste med å oppdage at jeg ikke kunne tro på det de tror på og dele deres mål i livet var å miste tilhørigheten. Jeg er vokst opp med en trygg og sterk tilhørighet til en gruppe som har medlemmer over hele landet. Uansett hvor vi reiste på ferie var det alltid noen vi kjente der, noen vi hadde møtt på speiderleir eller familiestevne om sommeren, eller som var i slekt med noen vi kjente eller var i familie med. Jeg følte meg plutselig veldig alene. I begynnelsen gikk jeg i kirken av og til bare for å treffe menneskene, og jeg har alltid vært velkommen. Etter hvert fikk jeg tilhørighet til nye miljøer, særlig fagmiljøet mitt, og sluttet å gå dit. Venner og familie har jeg kontakt med andre steder, så jeg savner det ikke. Noen ganger savner jeg det å tro på noe som kan fikse alt for meg, men det er umulig å u-tenke alle tankene jeg har tenkt siden da. Dette er gjennomtenkt og ferdig tenkt, og jeg trodde det var et helt avsluttet kapittel. Det kom helt overraskende på meg at det skulle føles trist å avslutte noe som har vært dødt i 10 år.
Det føles helt riktig og langt på overtid å melde seg ut, men likevel ble jeg trist da jeg hadde sendt mailen. Det er mange gode minner. Fine mennesker, gode opplevelser. Det vanskeligste med å oppdage at jeg ikke kunne tro på det de tror på og dele deres mål i livet var å miste tilhørigheten. Jeg er vokst opp med en trygg og sterk tilhørighet til en gruppe som har medlemmer over hele landet. Uansett hvor vi reiste på ferie var det alltid noen vi kjente der, noen vi hadde møtt på speiderleir eller familiestevne om sommeren, eller som var i slekt med noen vi kjente eller var i familie med. Jeg følte meg plutselig veldig alene. I begynnelsen gikk jeg i kirken av og til bare for å treffe menneskene, og jeg har alltid vært velkommen. Etter hvert fikk jeg tilhørighet til nye miljøer, særlig fagmiljøet mitt, og sluttet å gå dit. Venner og familie har jeg kontakt med andre steder, så jeg savner det ikke. Noen ganger savner jeg det å tro på noe som kan fikse alt for meg, men det er umulig å u-tenke alle tankene jeg har tenkt siden da. Dette er gjennomtenkt og ferdig tenkt, og jeg trodde det var et helt avsluttet kapittel. Det kom helt overraskende på meg at det skulle føles trist å avslutte noe som har vært dødt i 10 år.
onsdag 14. januar 2009
lørdag 10. januar 2009
onsdag 7. januar 2009
lørdag 3. januar 2009
Leter etter ord
Jeg vurderer å begynne å blogge igjen. Denne bloggen ble opprettet som bildeblogg bare fordi den fine nye telefonen min hadde en funksjon som gjorde det. Den gamle bloggen kokte litt bort pga problemer med spam og diverse annet, så kanskje jeg skal begynne å skrive litt i denne?
Det er litt skummelt å skrive igjen. Jeg har mistet ordene mine litt. Før hadde jeg alltid mange ord når jeg ikke hadde fotfeste. Så fikk jeg fotfeste og mistet ordene, og nå har jeg ingen av delene. Kanskje jeg finner igjen begge deler hvis jeg bare begynner å skrive? Jeg har alltid vært så forelsket i ordene at jeg ikke har forstått bildespråket, men siden jeg likevel famler rundt etter ordene har jeg lyst til å leke litt med bilder også.
Så da blir det kanskje blogg.
Det er litt skummelt å skrive igjen. Jeg har mistet ordene mine litt. Før hadde jeg alltid mange ord når jeg ikke hadde fotfeste. Så fikk jeg fotfeste og mistet ordene, og nå har jeg ingen av delene. Kanskje jeg finner igjen begge deler hvis jeg bare begynner å skrive? Jeg har alltid vært så forelsket i ordene at jeg ikke har forstått bildespråket, men siden jeg likevel famler rundt etter ordene har jeg lyst til å leke litt med bilder også.
Så da blir det kanskje blogg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)