Jeg har hatt to av dem. En døde da jeg var 4 1/2, og en døde i 2008. Han som døde da jeg var 4 1/2 vet jeg veldig mye og nesten ingenting om. Jeg forestilte meg ham som det snilleste og mest fantastiske mennesket i verden, samlet på alt som minnet om ham og fantaserte om hvor perfekt livet mitt hadde vært hvis han hadde levd. Han som døde i 2008 hadde ikke en sjanse da han dukket opp; hvem kan konkurrere med en fantasifigur?
Det tok litt tid før han og jeg ble venner. De første årene byttet jeg på å forsøke å få ham til å like meg og å skrike at jeg hatet ham og skulle hoppe utfor verandaen hvis han ikke flyttet. Jeg var den mest høylydte 11-åringen du kan tenke deg, noen ganger også med blokkfløyte i munnen og fingrene i ørene. Jeg tror egentlig det var det som fikk ham til å like meg, sånn etter hvert. Og jeg begynte å like ham da vi begynte å tilbringe en hel del tid sammen i bil til og fra internatskolen min da jeg var 16, da jeg oppdaget at det gikk an å snakke med ham.
Det gjorde det, nemlig. Gikk an å snakke med ham. Det var bare ikke alltid så lett for ham å være der han skulle når han skulle være det. Eller å være pappa, eller sønn, eller bror, eller kjæreste. I begravelsen hans sa presten at han var flinkere til å kjøre buss enn til å forholde seg til mennesker, og det er nok ganske godt beskrevet. I det hele tatt var han det aller meste av tiden en ganske elendig pappa, men han var et fint menneske, og vi fant en slags balanse etter at jeg ble voksen. Jeg ringte ham på bursdagen hans, han lot være å svare, men ble veldig glad for at jeg husket bursdagen hans. Han dukket plutselig opp på besøk på kort varsel med den russisk-estiske kjæresten sin, med masse mat som var i ferd med å gå ut på dato (er det en russisk greie at man skal ha med _masse_ mat når man besøker barna sine?), og jeg spilte med da jeg skjønte at han hadde fortalt henne at han var hos meg stadig vekk. Vi hadde lange, fine samtaler når han først var innom, og jeg trodde ham halvveis når han sa han skulle ringe på tirsdag, men ikke mer enn at jeg glemte det fort når han ikke gjorde det. Vi var passe nære til at begge kunne tåle det uten å komme ut av balanse.
Men så ble mamma syk, og han ble plutselig viktig. Han ble plutselig den eneste forelderen jeg skulle ha, og jeg trengte at han tok telefonen. Og når jeg hadde ringt mange nok ganger så gjorde han det også. Han tok telefonen, og vi sendte mailer. Han sendte lange mailer som handlet mest om estisk historie og kultur og samfunn, bortsett fra et lite avsnitt helt på slutten som sa det jeg ville høre fra en pappa. Det var fint, og jeg tenkte jeg var heldig som likevel skulle få ha én forelder. Og så døde han. To måneder etter at mamma hadde fått diagnosen som fortalte at hun kom til å dø antakeligvis i løpet av et år eller to så går han hen og dør, helt plutselig. Jeg satt utenfor døren hans på sykehuset i 4 dager, jeg fikk snakke med ham i ca 30 sekunder, og så døde han. Poff, borte.
Kjæresten hans rakk ikke fram fra Estland. Vi syntes det var rart at hun valgte å reise med buss og ferge og buss og buss i stedet for å ta flyet. Etterpå tenkte jeg at han sikkert hadde fortalt henne sist de var her at det ikke gikk an å fly til Norge. Han likte ikke å fly, han likte å kjøre buss. Og han var ikke så nøye på om ting var sant hvis det bare passet inn i situasjonen. Kjæresten hans fortalte at han hadde sagt at jeg var advokat. Jeg lurer fremdeles på hvorfor det var bedre enn at jeg er psykolog. Han fortalte sannheten om lillebror, at han hadde avbrutt utdannelsen sin. Lillebror ble litt fornærmet over at han ikke kunne diktet opp en utdannelse til ham også når han først var i gang. Om sin biologiske sønn sa han at han var død. Det var kanskje sånn det føltes for ham. Jeg møtte min stebror første gang i begravelsen. En gang da jeg var liten skulle vi ta familiebilde og stebroren min skulle være med, vi skulle møte ham for første gang. Jeg nektet på prinsipielt grunnlag, for vi var da slett ikke noen familie og verken han eller stebror hørte hjemme i vår familie. Jeg lurer på hvordan han skulle kommet seg ut av den hvis jeg ikke hadde slått meg vrang, for det var aldri noen avtale om at stebror skulle være med på det. Han hadde nok funnet på noe, han var flink til det.
Han var kanskje ikke den perfekte pappa, men han var min. Det var fint å låne ham en stund.
