En av de tingene som har vært uventet vanskelig med å miste begge foreldrene mine i løpet av ett år er følelsen av å være alene i verden. Jeg er jo alt annet enn alene i verden, men følelsen er der likevel. Eldst i familien. Ansvar. Tungt. Gaaaaaaaah. Og unaturlig. Jeg er 33 år, jeg skal ikke være eldst i familien!
Men idag ble jeg minnet på at jeg faktisk ikke ER eldst i familien. Jeg har en farmor. En veldig gammel og dement farmor som tidvis har vanskelig for å følge med i en samtale, som ikke har vært i stand til å gi noe særlig i form av verken emosjonell eller praktisk støtte, og som derfor ikke har kunnet ta vekk følelsen av å være Alene, Voksen og Ansvarlig.
Men idag, idag var min gamle farmor der! Min kloke farmor som liker å tenke og fundere og snakke og le, og som har øyne som glitrer når hun lener seg frem og leverer poenget i et godt resonnement eller en morsomhet. Hun husket ikke hele tiden hva jeg het eller hvem som er broren min, og hun spurte om det samme i setningen etter at jeg hadde svart på det, men det gjør ingenting så lenge hun er så intenst tilstede i samtalen og opptatt av det vi snakker om. Vi snakket om barndomsminner og gamle dager og familien, men også om hvordan verden burde være og om sorg og følelser, og jeg kjente med hele meg at jeg fremdeles har familie. Noen som kjenner meg, selv om hun ikke husker hva jeg heter. Hun vet hvem jeg er.
Intense følelser er visst greia for tiden, og idag er følelsene lykke og ro. Det er lenge siden. Deilig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar