Jeg skrev tidligere om å miste speilet som viser hvem jeg er. Jeg var ikke forberedt på det, på følelsen av å henge i luften og ikke vite hvem jeg er. Derfor er det tilsvarende deilig hver gang jeg blir minnet om at jeg har opptil flere speil fremdeles. Noen speil er gamle og har kjent meg nesten like lenge som mamma. Noen er så like meg at de er speil bare i egenskap av å eksistere. Noen bare kjenner meg, og ser med varme og kjærlighet på hele meg med alle mine sider. Det er fint å bli sett. Ganske enkelt.
Det trenger ikke være noe stort og viktig som blir sett heller. Det kan være små hverdagsting, som at vakre samboeren min med glimt i øyet påpeker likheter mellom meg og tiåringen (feks at vi begge har en tendens til å være VELDIG fornøyde med egne morsomheter (*fnis*), eller at vi begge har lange og tilsynelatende meningsfulle samtaler med katten). Små ting, men ting jeg ikke hadde lagt merke til selv.
Speil. Trygt. Fint.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar