Hæ?

Det mest slitsomme med å sørge er egentlig den totale uforutsigbarheten i når gråten skal komme kastet over meg. Det er lett å forstå hvorfor jeg gråter når jeg leser om mammaer eller morsdag eller mor/datter-greier. Det er også lett å forstå hvorfor jeg gråter når jeg hører sanger som minner meg om henne, eller ser en av de tusen andre tingene jeg assosierer med mamma. Det er til og med forståelig hvorfor jeg blir så lett rørt av fine ting, av mennesker som er snille mot hverandre eller oppnår noe spesielt. Men hvorfor jeg begynner å gråte av å lese avsnittet om kaken Per Sundnes bakte til kjæresten sin til bursdagen hans, dét klarer jeg ikke helt å koble altså!