Jeg tror jeg bare kapitulerer og lar dette være en sorgblogg en stund fremover. Jeg har en ganske sterk motstand mot å klage uten enten å ha en ironisk touch på det, eller å legge til et eller annet som viser at jeg fikser det altså, jeg er ikke HELT håpløs. Og jeg er ikke det heller, helt uten håp. Jeg kunne vel ikke hatt det bedre, situasjonen tatt i betraktning. Verdens beste samboer og sønn, venner, familie og kolleger. Se, nå gjør jeg det igjen, lister opp alle grunnene til at jeg ikke burde hatt det så vondt som jeg har det. Men jeg har det. Så nå skal jeg prøve å balansere alle mestringsforsøkene med litt uhemmet klaging, og dette lille hjørnet mitt passer veldig bra til det. Bloggen er så liten at jeg kan late som om ingen leser det jeg skriver, samtidig som det unektelig er en følelse av å snakke til verden her. Jeg er svinaktig flink til å lure meg selv hvis det trengs!
Også skal jeg gjøre mer ingenting, så jeg får tid til å tenke. Jeg har vært ganske flink og gjort ingenting i 4 dager nå, og det har resultert i masse tanker og 2 blogginnlegg. Jeg satser på at det betyr at jeg er på riktig spor :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar