Hei, jeg er tilbake, jeg har vært lenge vekk fra byen

Noe av det vanskeligste med å miste familien min - bortsett fra det åpenbare: at de er borte - har vært at jeg har følt at jeg mistet meg selv også. Ett og et halvt år er lang tid å være i unntakstilstand, og jeg hadde begynt å miste troen på at den jeg husket at jeg var kom til å komme tilbake. Den som var glad, ivrig, morsom, utadvendt og interessert. Den som var åpen og direkte og snakket om viktige ting uten at det var skummelt, eller om helt uviktige ting på en måte som gjorde det viktig likevel. Den som lo mye. Den som liker mennesker, synes de er spennende og morsomme og vakre og interessante. Det føltes lenge siden jeg hadde sett disse sidene av meg at jeg hadde begynt å tenke at jeg ikke er sånn lenger.

Men så plutselig var jeg tilbake. Jeg vet ikke om det var menneskene eller situasjonen eller moonlight eller boogie som hadde skylden, men plutselig var jeg meg igjen! Jeg var glad og interessert og facinert og betatt av menneskene, og jeg lo høyt og snakket høyt og fant ingen grunn i verden til å late som om jeg ikke er en person som snakker høyt og ler mye og synes og høres. For det var plutselig greit å synes. Jeg trengte ikke superheltkappen engang, det var helt greit å være synlig som meg. Og det var FANTASTISK og BEFRIENDE å finne igjen det jeg trodde jeg hadde mistet!

Og da er det plutselig lettere å akseptere de andre sidene av meg, de som har vært mest fremtredende de siste månedene. At det å gråte hele tiden, av alt fra savn til koselige filmscener, også er meg. At det å miste fotfestet etter å ha mistet foreldrene mine, å ikke bare riste det av meg og gå videre, også er meg. At heller ikke jeg kan romme noen andres følelser når jeg ikke har fotfeste selv, og derfor ikke kan jobbe fulltid som terapeut mens jeg leter etter fotfestet igjen. At jeg også kan bli fanget i en skummel spiral av negative tanker til jeg ligger i en pøl og synes det meste er meningsløst. Og jeg kjenner at det som startet som en motvillig aksept av sider av meg selv jeg fremdeles ikke ville ha er i ferd med å erstattes av en varm og medfølende aksept som gir meg lov til å være menneskelig, lov til å ha det vondt, lov til å ikke fikse alt. Superheltkappen er offisielt borte, og jeg løper på en imaginær blomstereng og nyter hvert sekund! *fnis*

Og tror endelig på at jeg er i stand til å takle neste nedtur uten å gå i stykker.