torsdag 21. april 2011

Jeg vil også fortelle.

Twitter snakker om #dinmamma på sosiale medier og bølgepikene mine snakker om hvordan mødrene ville reagert på besøk av hele bølingen. Jeg vil også fortelle.

Mamma rakk ikke å være med på foreldregenerasjonens inntog på Facebook, men hun hadde msn. Hun og OA kunne sitte og sende smileys og winks til hverandre i en time i strekk, til stor begeisting for den unge mannen. Jeg fikk dem også, til kanskje noe mindre begeistring. Særlig når vi sa ha det var det alltid et par vinkesmileyer og en liten en som gikk av gårde med puta si og noen bamser med hjerter som måtte med etter at jeg var ferdig med å avslutte for tredje gang. Sånn var #minmamma. Hvis hun hadde rukket Facebook ville hun sikkert ha innstallert "Send hjerter" og sendt til alle venninnene sine. Og til alle elevene som pleide å henge i resepsjonen i friminuttene og gi henne gave til jul, for hun ville helt sikkert vært Facebookvenn med dem også. Hun ville kopiert statusoppdateringer om verdens beste mann, datter, sønn, svigersønn, barnebarn, niese, nevø, søster, venninne og kollega. Hun ville ha trykket like på alle bildene mine og postet kattevideoer på veggen min. Hun ville spilt Farmville for å hjelpe elever og barnebarn som trengte gaver eller naboer. Hun ville gått på de 10 første fake-virus-spamene og spredd dem ivrig videre. Hun ville hatt flere venner enn meg. Hun ville postet 384 bilder fra sommerferien og skrevet lange statusoppdateringer om været og temperaturen og de daglige gjøremål, særlig når hun var på ferie.

Og bølgepikebesøk da. Hvis bølgepikene hadde ramlet inn på uanmeldt besøk ville hun blitt over seg av lykke og sporenstreks innstallert dem i sofa med kaffe, boller som ble tatt opp av en av de tre fryserne og tint i stekeovnen, og mikrobølgeovntinte rørte jordbær som var akkurat bittelitt frossent innerst inni de største jordbærbitene. Hun ville ha snakket og ledd masse og på et eller annet tidspunkt under besøket ville hun sunget "jajaja nå kommer jeg, hva skal det være? Ta det rolig, ikke mas for alle får." (utløst av mange ting å dele ut) eller "jeg venter på deeeeg til du kommer, skjønt tiden vil falle meg lang" (utløst av venting) eller "måmåmåmåmåmå skynde meg å gågågågågågå slike at jeg kan nånånånånå siste bussen hjem" (utløst av at noen skal dra eller av ordet må). Når de sa at de nok måtte gå nå ville hun spurt om det ikke var bedre å kjøre, og ledd høyt av sin egen morsomhet.

Og alle ville vært enige om at det var en hyggelig tur.



5 kommentarer:

  1. For ein fin minnemamma du har!

    SvarSlett
  2. Mammaen din høres litt ut som mammaen min. Du fikk meg nettopp til å være litt mindre oppgitt over hvor teit hun kan være, og savne henne masse mer. Takk.

    SvarSlett
  3. Avil: Mammaen min var kjempefin :)

    Ingeborg: Bare hyggelig :) Det er vel litt sånn at det er når man er helt trygg og ikke redd for å miste at man irriterer seg over at de er teite, så jeg synes på et vis det er fint å høre andre klage over sine irriterende mødre som de er veldig glade i.

    SvarSlett
  4. Nå har jeg forsøkt å kommentere dette innlegget 5 ganger, men ingen ord blir helt riktige..
    Jeg ble aldri godt kjent med din mamma, men de få opplevelsene jeg sitter igjen med får meg til å smile og le. Jeg har ofte tenkt at din mammas utstråling var noe helt for seg selv, den virket så varm, til og med når hun så at jeg skjulte sigaretten i hånden og måtte finne en annen unnskyldning for at jeg banket på hos deg.

    Jeg er glad for at du skriver igjen.

    Stor klem
    Rakel

    SvarSlett
  5. Det er ikke så lett å finne de riktige ordene. Mine har stoppet opp litt de også, så det blir sjelden jeg skriver noe her. Men plutselig er jeg tilbake.

    Det var fint å snakke med deg om mamma igår :)

    Stor klem!

    SvarSlett