Brudd

Jeg har nettopp sendt en mail og fortalt kirkesamfunnet jeg er vokst opp i at jeg ikke har lyst til å være medlem der lenger. Det er bare en formalitet, egentlig, for jeg sluttet å tro det de tror for 10-15 år siden og har bare vært i kirken sosiale sammenhenger siden, og både familien og resten av menigheten har visst det hele tiden. Egentlig hadde jeg tenkt å melde meg ut for 10 år siden, men jeg var litt bekymret for om farmor skulle bli lei seg, så jeg bestemte meg for å vente til hun ikke levde lenger med å melde meg ut. Hun var tross alt 83 år gammel og jeg hadde allerede i flere år stålsatt meg for at hun nok kom til å dø snart, så det virket som en fornuftig plan å vente. Nå er hun 93 år og jeg har stålsatt meg i 10 år til, og hun lever fremdeles. Ikke i beste velgående akkurat, men hun lever nå i hvert fall. Men nå kunne jeg plutselig ikke vente lenger. Jeg vet ikke helt hva det var som utløste det, men det kan ha vært begravelsen til mamma. Jeg satt og hørte på alle de håpefulle ordene i talen, om at vi skal sees igjen i himmelen der alt er perfekt og vakkert. Jeg hørte pastoren snakke engasjert og varmt og ivrig om tro og håp og Guds kjærlighet, og jeg følte meg så utrolig utenfor. Det ble veldig tydelig for meg at jeg ikke lenger er en del av denne gruppen, og det føltes ubehagelig å ha medlemskapet hengende over meg. Nesten fysiske ekkelt, som noe jeg måtte riste av meg.

Det føles helt riktig og langt på overtid å melde seg ut, men likevel ble jeg trist da jeg hadde sendt mailen. Det er mange gode minner. Fine mennesker, gode opplevelser. Det vanskeligste med å oppdage at jeg ikke kunne tro på det de tror på og dele deres mål i livet var å miste tilhørigheten. Jeg er vokst opp med en trygg og sterk tilhørighet til en gruppe som har medlemmer over hele landet. Uansett hvor vi reiste på ferie var det alltid noen vi kjente der, noen vi hadde møtt på speiderleir eller familiestevne om sommeren, eller som var i slekt med noen vi kjente eller var i familie med. Jeg følte meg plutselig veldig alene. I begynnelsen gikk jeg i kirken av og til bare for å treffe menneskene, og jeg har alltid vært velkommen. Etter hvert fikk jeg tilhørighet til nye miljøer, særlig fagmiljøet mitt, og sluttet å gå dit. Venner og familie har jeg kontakt med andre steder, så jeg savner det ikke. Noen ganger savner jeg det å tro på noe som kan fikse alt for meg, men det er umulig å u-tenke alle tankene jeg har tenkt siden da. Dette er gjennomtenkt og ferdig tenkt, og jeg trodde det var et helt avsluttet kapittel. Det kom helt overraskende på meg at det skulle føles trist å avslutte noe som har vært dødt i 10 år.