En kaffe mens du venter

I tre dager satt vi der. Vi leste aviser, småpratet og så på TV. Vi holdt i hånden og strøk over håret, og rettet ut skrukker i dynetrekket. Vi diskuterte pusterytme og små rykninger i armen eller øynene. Innimellom gråt vi. Det var mest når noe endret seg og vi trodde det nærmet seg slutten. Etter hvert ble vi immune mot endringer også, og bare satt der. Og ventet. Og ventet. Tiden gikk så uendelig sakte, og det føltes som om det aldri skulle ta slutt. Samtidig føltes det som om det allerede hadde tatt slutt, for det var ingenting igjen av det som var. Vi var i et vakuum, verden utenfor eksisterte mest i teorien, og telefonene og sms'ene var både velkomne avbrudd og forstyrrende påminnelser om at livet utenfor gikk videre selv om vi satt ved en sykeseng og ventet på døden.

Da hun først ble syk tenkte jeg et øyeblikk i fullt alvor at verden ikke kunne fortsette å eksistere uten henne. Jeg forstod jo at den skulle det, men jeg kunne ikke forstå hvordan. I løpet av det året hun var syk var jeg flink og fornuftig datter, snakket, gråt, forstod og aksepterte, og alle var enige om at det hadde vært et meningsfylt siste år og vi hadde fått sagt alt som skulle sies og grått alle tårene som skulle gråtes. Jeg hadde akseptert at hun skulle dø og at det ikke var noe jeg kunne gjøre med det, og jeg hadde forstått at jeg hadde folk rundt meg som kom til å gjøre livet vakkert og innholdsrikt etterpå også. Jeg trodde jeg var forberedt i alle bauger og kanter. Og jeg var det. Forberedt på at hun skulle dø. Jeg var bare ikke forberedt på at hun ikke skulle være mer etterpå.

Etter at det første sjokket hadde lagt seg (man skulle ikke tro man ble sjokkert etter tre dagers venting, men det ble man visst) gikk det opp for meg at jeg hadde brukt hele det siste året på å forberede meg på at hun skulle dø, jeg hadde brukt de siste tre dagene på å vente og vente og vente på at den uutholdelige situasjonen skulle ta slutt, men jeg hadde ikke brukt et sekund på å forberede meg på tiden etterpå. Jeg forstod at et eller annet sted hadde jeg tenkt at "jada, jeg forstår at hun skal dø, og det er greit, men SÅ kan vel alt dette være over og ting kan bli som før?" Men det kunne det jo ikke. De første dagene var jeg forbauset over at verden bare fortsatte å eksistere som om ingenting hadde hendt. Jeg var mest forundret over fargene, egentlig. Burde ikke trærne i det minste være dramatisk orange, eller himmelen lilla? Burde ikke asfalten vært seig og regndråpene slimete? Burde ikke i hvert fall NOE i omgivelsene reflektere den sirupen jeg gikk i?

Jeg husker de fleste detaljene fra dagene på sykehjemmet ennå. Etter hvert kommer de nok til å gli over i hverandre og bli borte, men noen ting vet jeg kommer til å bli sittende. En av de tingene er omsorgen fra alle de som jobbet på sykehjemmet. Omsorgen overfor oss som satt der og ventet. Kaffen, teppene, de gode stolene som ble båret inn fra stua, middagene og kveldsmåltidene vi fikk spise sammen med beboerne, sengen de redde opp på bakrommet så mannen til mamma kunne sove der hvis han ville. De varme øynene, de milde stemmene, "hvis det er noe dere trenger må dere ikke nøle med å si fra". Det kan godt hende det stod nøyaktig beskrevet i stillingsinstruksen deres at de skulle gjøre det, men det føltes ikke sånn. Det føltes som genuin, medmenneskelig omsorg, og det gjorde et hav av forskjell for oss som satt der i vakuumet vårt og ventet. En kanne kaffe og en tørr fyrstekake. Noen ganger skal det ikke mer til.