lørdag 24. januar 2009

En kaffe mens du venter

I tre dager satt vi der. Vi leste aviser, småpratet og så på TV. Vi holdt i hånden og strøk over håret, og rettet ut skrukker i dynetrekket. Vi diskuterte pusterytme og små rykninger i armen eller øynene. Innimellom gråt vi. Det var mest når noe endret seg og vi trodde det nærmet seg slutten. Etter hvert ble vi immune mot endringer også, og bare satt der. Og ventet. Og ventet. Tiden gikk så uendelig sakte, og det føltes som om det aldri skulle ta slutt. Samtidig føltes det som om det allerede hadde tatt slutt, for det var ingenting igjen av det som var. Vi var i et vakuum, verden utenfor eksisterte mest i teorien, og telefonene og sms'ene var både velkomne avbrudd og forstyrrende påminnelser om at livet utenfor gikk videre selv om vi satt ved en sykeseng og ventet på døden.

Da hun først ble syk tenkte jeg et øyeblikk i fullt alvor at verden ikke kunne fortsette å eksistere uten henne. Jeg forstod jo at den skulle det, men jeg kunne ikke forstå hvordan. I løpet av det året hun var syk var jeg flink og fornuftig datter, snakket, gråt, forstod og aksepterte, og alle var enige om at det hadde vært et meningsfylt siste år og vi hadde fått sagt alt som skulle sies og grått alle tårene som skulle gråtes. Jeg hadde akseptert at hun skulle dø og at det ikke var noe jeg kunne gjøre med det, og jeg hadde forstått at jeg hadde folk rundt meg som kom til å gjøre livet vakkert og innholdsrikt etterpå også. Jeg trodde jeg var forberedt i alle bauger og kanter. Og jeg var det. Forberedt på at hun skulle dø. Jeg var bare ikke forberedt på at hun ikke skulle være mer etterpå.

Etter at det første sjokket hadde lagt seg (man skulle ikke tro man ble sjokkert etter tre dagers venting, men det ble man visst) gikk det opp for meg at jeg hadde brukt hele det siste året på å forberede meg på at hun skulle dø, jeg hadde brukt de siste tre dagene på å vente og vente og vente på at den uutholdelige situasjonen skulle ta slutt, men jeg hadde ikke brukt et sekund på å forberede meg på tiden etterpå. Jeg forstod at et eller annet sted hadde jeg tenkt at "jada, jeg forstår at hun skal dø, og det er greit, men SÅ kan vel alt dette være over og ting kan bli som før?" Men det kunne det jo ikke. De første dagene var jeg forbauset over at verden bare fortsatte å eksistere som om ingenting hadde hendt. Jeg var mest forundret over fargene, egentlig. Burde ikke trærne i det minste være dramatisk orange, eller himmelen lilla? Burde ikke asfalten vært seig og regndråpene slimete? Burde ikke i hvert fall NOE i omgivelsene reflektere den sirupen jeg gikk i?

Jeg husker de fleste detaljene fra dagene på sykehjemmet ennå. Etter hvert kommer de nok til å gli over i hverandre og bli borte, men noen ting vet jeg kommer til å bli sittende. En av de tingene er omsorgen fra alle de som jobbet på sykehjemmet. Omsorgen overfor oss som satt der og ventet. Kaffen, teppene, de gode stolene som ble båret inn fra stua, middagene og kveldsmåltidene vi fikk spise sammen med beboerne, sengen de redde opp på bakrommet så mannen til mamma kunne sove der hvis han ville. De varme øynene, de milde stemmene, "hvis det er noe dere trenger må dere ikke nøle med å si fra". Det kan godt hende det stod nøyaktig beskrevet i stillingsinstruksen deres at de skulle gjøre det, men det føltes ikke sånn. Det føltes som genuin, medmenneskelig omsorg, og det gjorde et hav av forskjell for oss som satt der i vakuumet vårt og ventet. En kanne kaffe og en tørr fyrstekake. Noen ganger skal det ikke mer til.

5 kommentarer:

  1. Så nydelig skrevet. Var selv gjennom noe tilsvarende i høst, og det du skriver om menneskene på sykehjemmet stememr så godt! Kudos eller hva man skal si, kjempe bra skrevet!

    SvarSlett
  2. Jeg slenger meg med Kjartan, nydelig skrevet. Og sterkt å lese. Man skal ikke kimse av de små tingene.
    (Og jeg fikk et spark bak til å være litt mer takknemlig for at mamman min lever, det er jo ingen selvfølge)

    SvarSlett
  3. Nydelig skrevet og ja, man trenger nesten en påminnelse i ny og ne om hvor sårbart livet egentlig er.

    Husker selv da jeg var ute for en "sykkel møter scooter i 40 km/t uten hjelm" ulykke at jeg fikk meg en skikkelig oppvekker og måtte tenke ut et par ting på nytt i tiden etterpå...

    SvarSlett
  4. den følelsen, av at verden bare fortsetter uten å vise det minste lille tegn til å ha registrert det som har skjedd, er den verste. verden er den samme, men den føles så annerledes. hver gang jeg har mistet noen, har jeg kjent det sjokket, kjent meg selv lete etter bevis på en større sammenheng som registrerer det som har skjedd, som viser det på en eller annen måte: en sky foran sola, regn, et kaldt drag i lufta, hva som helst. men jeg vet at det bare er hodet mitt som har merket noe. de fleste dødsfall forblir umerkelige for de fleste mennesker, ikke sant. og det er så rart og logisk på samme måte.

    fint skrevet. nei, nydelig.

    SvarSlett
  5. Så vakkert skrevet. Nei, jeg tror faktisk ikke en kan forberede seg nok, kanskje det er bra? Kanskje vi trenger den følelsen av å ikke ha kontroll over reaksjonene?
    Jeg opplevde litt av det samme da min mor døde for noen få år tilbake, hennes bror døde dagen etter, og jeg greide ikke gå i hans begravelse. Hvordan kunne jeg la en annen ta over mors plass i kapellet, i tankene, i talene, allerede dagen etter. Det føltes så urettferdig.
    Savnet og noe av tomheten vil nok alltid være der men etter hvert blandes med alle gode minner og tanker.

    SvarSlett