Superheltkappen

Jeg er en idiot.

Jeg har seks års utdanning i hvordan menneskesinnet fungerer, og er således godt informert om hvordan man unngår å bli utslitt, utbrent og deprimert. Og hva har jeg gjort med den informasjonen? Jo, den har jeg brukt til å gjøre nøyaktig det motsatte, helt etter oppskriften.

I fjor da jeg skulle roet ned og tatt meg tid til å ta inn at faren min og tanten min nettopp var døde, og at mamma og ekssvigermor var alvorlig syke og kom til å dø når som helst, da bestemte jeg meg for at det var en god idè å jobbe fulltid som terapeut i 4 måneder samtidig som jeg skrev hovedoppgave og hadde avsluttende eksamen. Til mitt forsvar hadde jeg en god grunn for alt sammen, men ett eller annet sted burde jeg jo ha sett meg over skulderen og oppdaget at jeg faktisk ikke hadde en superheltkappe på og at dette var dømt til å bli kræsjlanding. Men det hadde jeg ikke lyst til, så det skjønte jeg ikke før jeg plutselig kræsjlandet to uker før mamma døde. Ikke at jeg fikk tid til å ta inn noe som helst da heller, mellom lesing til eksamen og besøk hos mamma på sykehjemmet, men jeg ble i hvert fall sykemeldt fra jobben.

Så ble alt bare absurd. Jeg hadde eksamen og ble psykolog og ringte mamma for å fortelle det, men akkurat den dagen var hun blitt så syk at hun ikke kunne svare lengre. Når kullet mitt var ute og feiret på fin restaurant noen dager senere satt jeg og holdt mamma i hånden og ventet, og da vi fikk utdelt vitnemålene våre kom jeg rett fra begravelse. Så var det jul for alle de som fremdeles hadde mammaer, og jeg fikk kink i nakken av å holde meg selv oppreist. Og så begynte jeg i ny jobb. Fremdeles ingen tid til verken pusting eller ettertanke, jeg ville bare videre. Jeg syntes faktisk selv jeg var veldig flink og tok det med ro fordi jeg begynte i ny jobb i aktiv sykemelding når jeg egentlig ikke skulle begynt i jobb i det hele tatt. I løpet av et par måneder hadde jeg trappet opp til fulltid igjen. Jeg følte meg jo så mye bedre og hadde dessuten igjen de gode grunnene til å gjøre det sånn, så da var det på med den imaginære superheltkappen igjen.

Og nå har jeg kræsjlandet igjen, litt hardere denne gangen. Og selv om jeg ligger og kravler i grøfta og prøver å finne veien opp igjen klarer jeg fremdeles ikke å ta av meg den hersens superheltkappen, for det er så mye jeg må og bør og skal og vil og jeg ser ingen andre muligheter enn å dra superheltkappen godt over skuldrene og kravle meg videre opp og frem. Jeg kjente meg igjen i Lin sitt innlegg om batshit crazy på klatretur: "Jeg skulle jo bare fikses litt slik at jeg ble enda litt sterkere og tålte mer igjen, jeg." Det var det jeg også hadde planlagt, og min psykolog er akkurat like lite samarbeidsvillig i forhold til det prosjektet som hennes. Og jeg skjønner jo at det må være sånn, jeg har jo som nevnt 6 års tilsynelatende bortkastet utdannelse i dette, jeg har bare så himla lite lyst.

For uten den hersens superheltkappen blir jeg veldig synlig, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke har lyst til å være synlig. Jeg har jo akkurat konstatert at jeg er en idiot.