Dette er en illustrerende metafor.

- Hallo?

- Ja hei, jeg har livstruende kreft og vil gjerne ha behandling.

- Ja, det skal du selvsagt få. Skal vi se, legen din sier visst at du har kreft i hele kroppen og at det eneste som hjelper mot det er cellegift. Nå har det seg sånn at det er veldig lang ventetid på cellegift, det er ca 1 år, men av forsvarlighetshensyn kan vi ikke gi deg så lang behandlingsfrist. Derfor kommer vi til å si at du skal motta behandling innen 4 mnd selv om vi ikke har mulighet for å tilby deg behandling innen den fristen.

- Men hva skal jeg gjøre da?

- Jo, da må du si fra deg den fristen så du fremdeles kan stå på venteliste til cellegift.

- Men hva om jeg ikke vil det, hva om jeg vil ha behandling innen fristen?

- Nei, da må du få en annen behandling, en vi kan tilby innen fristen. Jeg ser at stråling ikke har så lang ventetid, det kan du få innen fristen. Det hjelper ikke noe særlig mot kreft i hele kroppen, men det kan du få innen fristen.

- Kan jeg få stråling innen fristen og så vente videre på cellegift da?

- Nei, da har du sagt fra deg ventelisteplassen på cellegift, så det kan du dessverre ikke. Men du, vent litt, nå ser jeg jo her at du allerede har en behandlingskontakt innen spesialisthelsetjenesten.

- Ja, det er den legen som konstaterte at jeg har livstruende kreft i hele kroppen og trenger cellegift.

- Jo, men siden du allerede er i behandling i spesialisthelsetjenesten anses retten til helsehjelp for å være oppfylt, så da får du bare en anbefalt frist. Den betyr egentlig ingenting, så da trenger du ikke å si fra deg fristen.

- Men den legen kan ikke gi meg cellegift, det er jo derfor hun har henvist meg videre til dere?

- Ja, det stemmer, men sånn er reglene.

- Men jeg kommer sannsynligvis til å dø før det året er gått, går det ikke an å kjøpe en ekstra plass på cellegiftavdelingen så jeg kan få behandling før jeg dør?

- Nei, dessverre, det gjør vi ikke så lenge vi kan tilby likeverdig behandling innen fristen.

- Men du sa jo at stråling ikke hjelper mot kreft i hele kroppen?

- Nei, men stråling er også en fullverdig behandling mot kreft, så det regnes som likeverdig behandling likevel.

- Nei, faen i helvete heller, du kan ikke mene dette?

- Ro deg ned, ingen grunn til å gjøre seg vanskelig, du må jo tilpasse deg litt du også. Kan du ikke heller ha litt mindre kreft i hele kroppen, feks bare ha kreft i venstre legg? Da hjelper stråling veldig godt.

- Gaaaaaaaaaaaaaaaaaah!


Bytt ut kreft med rus og psykisk lidelse og dette kunne vært en virkelig samtale. I hvert fall i teorien.

Hvorfor jeg ikke ble blomsterdekoratør

Av og til lurer jeg på hvorfor jeg har valgt å være psykolog. Når ingenting funker og jeg står fast i myra sammen med alle de fine pasientene mine, og vi vasser i smerte og tragedie og vi krangler med NAV og legen og systemet og pårørende og hele bøtteballetten og kommer ingen vei.

Eller, jeg vet hvorfor jeg valgte det. Jeg hadde tenkt at jeg skulle være en slags mild og vakker Florence Nightingale som reddet mennesker med min endeløse omsorg og kjærlighet og visdom, men det er jo ikke sånn det funker. Jeg er ikke Florence Nightingale, jeg er den irriterende personlige treneren som forteller deg at du må gjøre ting du ikke vil for å oppnå noe du vil. Jeg er detektiven som pirker og graver og lurer og spør og påpeker sammenhenger og manglende sammenhenger og leter etter de puslebrikkene som mangler for at bildet skal gi mening. Jeg er den irriterende femåringen som sier "hvorfor det 'a?" uansett hva du sier.  Jeg er han i keiserens nye klær som (på mest mulig empatisk og omsorgsfullt vis) forteller deg det andre folk er for høflige til å si. Jeg er heiagjengen som heier når du prøver og trøster når du ikke får til noenting, og den irriterende dusten som påstår at det kan bli bedre når du vet av hele ditt for øyeblikket beksvarte hjerte at det ikke kan det.

Men så løsner det da. Så får du til det du ønsker deg, og tør det du ikke har turt før, og så sier du at jeg har fått deg til å føle deg viktig og verdifull. Og da er jeg litt Florence Nightingale likevel.

En slags pappa

Jeg har ikke skrevet noe om pappaen min før.

Jeg har hatt to av dem. En døde da jeg var 4 1/2, og en døde i 2008. Han som døde da jeg var 4 1/2 vet jeg veldig mye og nesten ingenting om. Jeg forestilte meg ham som det snilleste og mest fantastiske mennesket i verden, samlet på alt som minnet om ham og fantaserte om hvor perfekt livet mitt hadde vært hvis han hadde levd. Han som døde i 2008 hadde ikke en sjanse da han dukket opp; hvem kan konkurrere med en fantasifigur?

Det tok litt tid før han og jeg ble venner. De første årene byttet jeg på å forsøke å få ham til å like meg og å skrike at jeg hatet ham og skulle hoppe utfor verandaen hvis han ikke flyttet. Jeg var den mest høylydte 11-åringen du kan tenke deg, noen ganger også med blokkfløyte i munnen og fingrene i ørene. Jeg tror egentlig det var det som fikk ham til å like meg, sånn etter hvert. Og jeg begynte å like ham da vi begynte å tilbringe en hel del tid sammen i bil til og fra internatskolen min da jeg var 16, da jeg oppdaget at det gikk an å snakke med ham.

Det gjorde det, nemlig. Gikk an å snakke med ham. Det var bare ikke alltid så lett for ham å være der han skulle når han skulle være det. Eller å være pappa, eller sønn, eller bror, eller kjæreste. I begravelsen hans sa presten at han var flinkere til å kjøre buss enn til å forholde seg til mennesker, og det er nok ganske godt beskrevet. I det hele tatt var han det aller meste av tiden en ganske elendig pappa, men han var et fint menneske, og vi fant en slags balanse etter at jeg ble voksen. Jeg ringte ham på bursdagen hans, han lot være å svare, men ble veldig glad for at jeg husket bursdagen hans. Han dukket plutselig opp på besøk på kort varsel med den russisk-estiske kjæresten sin, med masse mat som var i ferd med å gå ut på dato (er det en russisk greie at man skal ha med _masse_ mat når man besøker barna sine?), og jeg spilte med da jeg skjønte at han hadde fortalt henne at han var hos meg stadig vekk. Vi hadde lange, fine samtaler når han først var innom, og jeg trodde ham halvveis når han sa han skulle ringe på tirsdag, men ikke mer enn at jeg glemte det fort når han ikke gjorde det. Vi var passe nære til at begge kunne tåle det uten å komme ut av balanse.

Men så ble mamma syk, og han ble plutselig viktig. Han ble plutselig den eneste forelderen jeg skulle ha, og jeg trengte at han tok telefonen. Og når jeg hadde ringt mange nok ganger så gjorde han det også. Han tok telefonen, og vi sendte mailer. Han sendte lange mailer som handlet mest om estisk historie og kultur og samfunn, bortsett fra et lite avsnitt helt på slutten som sa det jeg ville høre fra en pappa. Det var fint, og jeg tenkte jeg var heldig som likevel skulle få ha én forelder. Og så døde han. To måneder etter at mamma hadde fått diagnosen som fortalte at hun kom til å dø antakeligvis i løpet av et år eller to så går han hen og dør, helt plutselig. Jeg satt utenfor døren hans på sykehuset i 4 dager, jeg fikk snakke med ham i ca 30 sekunder, og så døde han. Poff, borte.

Kjæresten hans rakk ikke fram fra Estland. Vi syntes det var rart at hun valgte å reise med buss og ferge og buss og buss i stedet for å ta flyet. Etterpå tenkte jeg at han sikkert hadde fortalt henne sist de var her at det ikke gikk an å fly til Norge. Han likte ikke å fly, han likte å kjøre buss. Og han var ikke så nøye på om ting var sant hvis det bare passet inn i situasjonen. Kjæresten hans fortalte at han hadde sagt at jeg var advokat. Jeg lurer fremdeles på hvorfor det var bedre enn at jeg er psykolog. Han fortalte sannheten om lillebror, at han hadde avbrutt utdannelsen sin. Lillebror ble litt fornærmet over at han ikke kunne diktet opp en utdannelse til ham også når han først var i gang. Om sin biologiske sønn sa han at han var død. Det var kanskje sånn det føltes for ham. Jeg møtte min stebror første gang i begravelsen. En gang da jeg var liten skulle vi ta familiebilde og stebroren min skulle være med, vi skulle møte ham for første gang. Jeg nektet på prinsipielt grunnlag, for vi var da slett ikke noen familie og verken han eller stebror hørte hjemme i vår familie. Jeg lurer på hvordan han skulle kommet seg ut av den hvis jeg ikke hadde slått meg vrang, for det var aldri noen avtale om at stebror skulle være med på det. Han hadde nok funnet på noe, han var flink til det.

Han var kanskje ikke den perfekte pappa, men han var min. Det var fint å låne ham en stund.

Jeg vil også fortelle.

Twitter snakker om #dinmamma på sosiale medier og bølgepikene mine snakker om hvordan mødrene ville reagert på besøk av hele bølingen. Jeg vil også fortelle.

Mamma rakk ikke å være med på foreldregenerasjonens inntog på Facebook, men hun hadde msn. Hun og OA kunne sitte og sende smileys og winks til hverandre i en time i strekk, til stor begeisting for den unge mannen. Jeg fikk dem også, til kanskje noe mindre begeistring. Særlig når vi sa ha det var det alltid et par vinkesmileyer og en liten en som gikk av gårde med puta si og noen bamser med hjerter som måtte med etter at jeg var ferdig med å avslutte for tredje gang. Sånn var #minmamma. Hvis hun hadde rukket Facebook ville hun sikkert ha innstallert "Send hjerter" og sendt til alle venninnene sine. Og til alle elevene som pleide å henge i resepsjonen i friminuttene og gi henne gave til jul, for hun ville helt sikkert vært Facebookvenn med dem også. Hun ville kopiert statusoppdateringer om verdens beste mann, datter, sønn, svigersønn, barnebarn, niese, nevø, søster, venninne og kollega. Hun ville ha trykket like på alle bildene mine og postet kattevideoer på veggen min. Hun ville spilt Farmville for å hjelpe elever og barnebarn som trengte gaver eller naboer. Hun ville gått på de 10 første fake-virus-spamene og spredd dem ivrig videre. Hun ville hatt flere venner enn meg. Hun ville postet 384 bilder fra sommerferien og skrevet lange statusoppdateringer om været og temperaturen og de daglige gjøremål, særlig når hun var på ferie.

Og bølgepikebesøk da. Hvis bølgepikene hadde ramlet inn på uanmeldt besøk ville hun blitt over seg av lykke og sporenstreks innstallert dem i sofa med kaffe, boller som ble tatt opp av en av de tre fryserne og tint i stekeovnen, og mikrobølgeovntinte rørte jordbær som var akkurat bittelitt frossent innerst inni de største jordbærbitene. Hun ville ha snakket og ledd masse og på et eller annet tidspunkt under besøket ville hun sunget "jajaja nå kommer jeg, hva skal det være? Ta det rolig, ikke mas for alle får." (utløst av mange ting å dele ut) eller "jeg venter på deeeeg til du kommer, skjønt tiden vil falle meg lang" (utløst av venting) eller "måmåmåmåmåmå skynde meg å gågågågågågå slike at jeg kan nånånånånå siste bussen hjem" (utløst av at noen skal dra eller av ordet må). Når de sa at de nok måtte gå nå ville hun spurt om det ikke var bedre å kjøre, og ledd høyt av sin egen morsomhet.

Og alle ville vært enige om at det var en hyggelig tur.

Savn

Jeg savner mamma.

Jeg lurer på om det hjelper å si det høyt. Eller å gråte.
Hvis jeg sier det mange nok ganger og gråter lenge nok,
vil det føles mindre trist da?

jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma


Eller kanskje det er noe jeg ikke har prøvd som virker bedre?
Drikke grønn te med sjiraffører og savannegress? Lese dikt med nasal stemme? Stå på hodet og kakle som en papegøye mens jeg sjonglerer grønne tennisballer med føttene?

Something old, something new

Bare litt logistikk:

Jeg har lagt ut noen innlegg jeg endelig har klart å skrive ferdig, og noen ganske nye. De ligger i den rekkefølgen de ble påbegynt, så de ligger litt rundtomkring.

Superheltkappen (10/7)
Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør (21/7)
Hei, jeg er tilbake, jeg har vært lenge vekk fra byen (9/8)
Speil (14/8)

Speil

Jeg skrev tidligere om å miste speilet som viser hvem jeg er. Jeg var ikke forberedt på det, på følelsen av å henge i luften og ikke vite hvem jeg er. Derfor er det tilsvarende deilig hver gang jeg blir minnet om at jeg har opptil flere speil fremdeles. Noen speil er gamle og har kjent meg nesten like lenge som mamma. Noen er så like meg at de er speil bare i egenskap av å eksistere. Noen bare kjenner meg, og ser med varme og kjærlighet på hele meg med alle mine sider. Det er fint å bli sett. Ganske enkelt.

Det trenger ikke være noe stort og viktig som blir sett heller. Det kan være små hverdagsting, som at vakre samboeren min med glimt i øyet påpeker likheter mellom meg og tiåringen (feks at vi begge har en tendens til å være VELDIG fornøyde med egne morsomheter (*fnis*), eller at vi begge har lange og tilsynelatende meningsfulle samtaler med katten). Små ting, men ting jeg ikke hadde lagt merke til selv.

Speil. Trygt. Fint.

Hei, jeg er tilbake, jeg har vært lenge vekk fra byen

Noe av det vanskeligste med å miste familien min - bortsett fra det åpenbare: at de er borte - har vært at jeg har følt at jeg mistet meg selv også. Ett og et halvt år er lang tid å være i unntakstilstand, og jeg hadde begynt å miste troen på at den jeg husket at jeg var kom til å komme tilbake. Den som var glad, ivrig, morsom, utadvendt og interessert. Den som var åpen og direkte og snakket om viktige ting uten at det var skummelt, eller om helt uviktige ting på en måte som gjorde det viktig likevel. Den som lo mye. Den som liker mennesker, synes de er spennende og morsomme og vakre og interessante. Det føltes lenge siden jeg hadde sett disse sidene av meg at jeg hadde begynt å tenke at jeg ikke er sånn lenger.

Men så plutselig var jeg tilbake. Jeg vet ikke om det var menneskene eller situasjonen eller moonlight eller boogie som hadde skylden, men plutselig var jeg meg igjen! Jeg var glad og interessert og facinert og betatt av menneskene, og jeg lo høyt og snakket høyt og fant ingen grunn i verden til å late som om jeg ikke er en person som snakker høyt og ler mye og synes og høres. For det var plutselig greit å synes. Jeg trengte ikke superheltkappen engang, det var helt greit å være synlig som meg. Og det var FANTASTISK og BEFRIENDE å finne igjen det jeg trodde jeg hadde mistet!

Og da er det plutselig lettere å akseptere de andre sidene av meg, de som har vært mest fremtredende de siste månedene. At det å gråte hele tiden, av alt fra savn til koselige filmscener, også er meg. At det å miste fotfestet etter å ha mistet foreldrene mine, å ikke bare riste det av meg og gå videre, også er meg. At heller ikke jeg kan romme noen andres følelser når jeg ikke har fotfeste selv, og derfor ikke kan jobbe fulltid som terapeut mens jeg leter etter fotfestet igjen. At jeg også kan bli fanget i en skummel spiral av negative tanker til jeg ligger i en pøl og synes det meste er meningsløst. Og jeg kjenner at det som startet som en motvillig aksept av sider av meg selv jeg fremdeles ikke ville ha er i ferd med å erstattes av en varm og medfølende aksept som gir meg lov til å være menneskelig, lov til å ha det vondt, lov til å ikke fikse alt. Superheltkappen er offisielt borte, og jeg løper på en imaginær blomstereng og nyter hvert sekund! *fnis*

Og tror endelig på at jeg er i stand til å takle neste nedtur uten å gå i stykker.

Fast grunn

En av de tingene som har vært uventet vanskelig med å miste begge foreldrene mine i løpet av ett år er følelsen av å være alene i verden. Jeg er jo alt annet enn alene i verden, men følelsen er der likevel. Eldst i familien. Ansvar. Tungt. Gaaaaaaaah. Og unaturlig. Jeg er 33 år, jeg skal ikke være eldst i familien!

Men idag ble jeg minnet på at jeg faktisk ikke ER eldst i familien. Jeg har en farmor. En veldig gammel og dement farmor som tidvis har vanskelig for å følge med i en samtale, som ikke har vært i stand til å gi noe særlig i form av verken emosjonell eller praktisk støtte, og som derfor ikke har kunnet ta vekk følelsen av å være Alene, Voksen og Ansvarlig.

Men idag, idag var min gamle farmor der! Min kloke farmor som liker å tenke og fundere og snakke og le, og som har øyne som glitrer når hun lener seg frem og leverer poenget i et godt resonnement eller en morsomhet. Hun husket ikke hele tiden hva jeg het eller hvem som er broren min, og hun spurte om det samme i setningen etter at jeg hadde svart på det, men det gjør ingenting så lenge hun er så intenst tilstede i samtalen og opptatt av det vi snakker om. Vi snakket om barndomsminner og gamle dager og familien, men også om hvordan verden burde være og om sorg og følelser, og jeg kjente med hele meg at jeg fremdeles har familie. Noen som kjenner meg, selv om hun ikke husker hva jeg heter. Hun vet hvem jeg er.

Intense følelser er visst greia for tiden, og idag er følelsene lykke og ro. Det er lenge siden. Deilig!

Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør

"Mamma, når du maser sånn på meg føler jeg at du prøver å få meg til å være perfekt, men det går ikke an å være perfekt"

Enda godt han hører på det jeg sier med ord i stedet for det jeg formidler med handling. Skulle ønske jeg klarte å høre på det selv. Kloke barnet mitt.