En av de tingene som har vært uventet vanskelig med å miste begge foreldrene mine i løpet av ett år er følelsen av å være alene i verden. Jeg er jo alt annet enn alene i verden, men følelsen er der likevel. Eldst i familien. Ansvar. Tungt. Gaaaaaaaah. Og unaturlig. Jeg er 33 år, jeg skal ikke være eldst i familien!
Men idag ble jeg minnet på at jeg faktisk ikke ER eldst i familien. Jeg har en farmor. En veldig gammel og dement farmor som tidvis har vanskelig for å følge med i en samtale, som ikke har vært i stand til å gi noe særlig i form av verken emosjonell eller praktisk støtte, og som derfor ikke har kunnet ta vekk følelsen av å være Alene, Voksen og Ansvarlig.
Men idag, idag var min gamle farmor der! Min kloke farmor som liker å tenke og fundere og snakke og le, og som har øyne som glitrer når hun lener seg frem og leverer poenget i et godt resonnement eller en morsomhet. Hun husket ikke hele tiden hva jeg het eller hvem som er broren min, og hun spurte om det samme i setningen etter at jeg hadde svart på det, men det gjør ingenting så lenge hun er så intenst tilstede i samtalen og opptatt av det vi snakker om. Vi snakket om barndomsminner og gamle dager og familien, men også om hvordan verden burde være og om sorg og følelser, og jeg kjente med hele meg at jeg fremdeles har familie. Noen som kjenner meg, selv om hun ikke husker hva jeg heter. Hun vet hvem jeg er.
Intense følelser er visst greia for tiden, og idag er følelsene lykke og ro. Det er lenge siden. Deilig!
tirsdag 28. juli 2009
tirsdag 21. juli 2009
Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør
"Mamma, når du maser sånn på meg føler jeg at du prøver å få meg til å være perfekt, men det går ikke an å være perfekt"
Enda godt han hører på det jeg sier med ord i stedet for det jeg formidler med handling. Skulle ønske jeg klarte å høre på det selv. Kloke barnet mitt.
Enda godt han hører på det jeg sier med ord i stedet for det jeg formidler med handling. Skulle ønske jeg klarte å høre på det selv. Kloke barnet mitt.
lørdag 18. juli 2009
Gratulerer med dagen, mamma
Jeg har plukket myrull til deg i Vesterålen, akkurat som i fjor.
De har lilla silkesløyfe på.
Jeg skulle ønske du kunne se dem.
Jeg ringte til mobiltelefonen din for å høre på telefonsvareren.
Det er lenge siden jeg har gjort det nå.
"Hvis du ringer igjen etterpå så kanskje jeg er der", sa du.
Tenk om du plutselig hadde vært der.
Da skulle jeg løpt hele veien til huset ditt,
med myrullen i hånda,
og kastet meg i armene dine sånn som de gjør i filmer.
Også skulle jeg gratulert deg med dagen,
og vi skulle spist vafler med nyrørte jordbær,
og is,
og det skulle vært sol,
og alle skulle plutselig vært der,
og vi skulle sunget og ledd og vært lykkelige.
Jeg håper du synger og ler og er lykkelig der du er,
hvis du er noe sted.
Og at du får bursdagsklemmer
av noen som er like glad i deg som jeg.
De har lilla silkesløyfe på.
Jeg skulle ønske du kunne se dem.
Jeg ringte til mobiltelefonen din for å høre på telefonsvareren.
Det er lenge siden jeg har gjort det nå.
"Hvis du ringer igjen etterpå så kanskje jeg er der", sa du.
Tenk om du plutselig hadde vært der.
Da skulle jeg løpt hele veien til huset ditt,
med myrullen i hånda,
og kastet meg i armene dine sånn som de gjør i filmer.
Også skulle jeg gratulert deg med dagen,
og vi skulle spist vafler med nyrørte jordbær,
og is,
og det skulle vært sol,
og alle skulle plutselig vært der,
og vi skulle sunget og ledd og vært lykkelige.
Jeg håper du synger og ler og er lykkelig der du er,
hvis du er noe sted.
Og at du får bursdagsklemmer
av noen som er like glad i deg som jeg.
torsdag 16. juli 2009
tirsdag 14. juli 2009
fredag 10. juli 2009
Superheltkappen
Jeg er en idiot.
Jeg har seks års utdanning i hvordan menneskesinnet fungerer, og er således godt informert om hvordan man unngår å bli utslitt, utbrent og deprimert. Og hva har jeg gjort med den informasjonen? Jo, den har jeg brukt til å gjøre nøyaktig det motsatte, helt etter oppskriften.
I fjor da jeg skulle roet ned og tatt meg tid til å ta inn at faren min og tanten min nettopp var døde, og at mamma og ekssvigermor var alvorlig syke og kom til å dø når som helst, da bestemte jeg meg for at det var en god idè å jobbe fulltid som terapeut i 4 måneder samtidig som jeg skrev hovedoppgave og hadde avsluttende eksamen. Til mitt forsvar hadde jeg en god grunn for alt sammen, men ett eller annet sted burde jeg jo ha sett meg over skulderen og oppdaget at jeg faktisk ikke hadde en superheltkappe på og at dette var dømt til å bli kræsjlanding. Men det hadde jeg ikke lyst til, så det skjønte jeg ikke før jeg plutselig kræsjlandet to uker før mamma døde. Ikke at jeg fikk tid til å ta inn noe som helst da heller, mellom lesing til eksamen og besøk hos mamma på sykehjemmet, men jeg ble i hvert fall sykemeldt fra jobben.
Så ble alt bare absurd. Jeg hadde eksamen og ble psykolog og ringte mamma for å fortelle det, men akkurat den dagen var hun blitt så syk at hun ikke kunne svare lengre. Når kullet mitt var ute og feiret på fin restaurant noen dager senere satt jeg og holdt mamma i hånden og ventet, og da vi fikk utdelt vitnemålene våre kom jeg rett fra begravelse. Så var det jul for alle de som fremdeles hadde mammaer, og jeg fikk kink i nakken av å holde meg selv oppreist. Og så begynte jeg i ny jobb. Fremdeles ingen tid til verken pusting eller ettertanke, jeg ville bare videre. Jeg syntes faktisk selv jeg var veldig flink og tok det med ro fordi jeg begynte i ny jobb i aktiv sykemelding når jeg egentlig ikke skulle begynt i jobb i det hele tatt. I løpet av et par måneder hadde jeg trappet opp til fulltid igjen. Jeg følte meg jo så mye bedre og hadde dessuten igjen de gode grunnene til å gjøre det sånn, så da var det på med den imaginære superheltkappen igjen.
Og nå har jeg kræsjlandet igjen, litt hardere denne gangen. Og selv om jeg ligger og kravler i grøfta og prøver å finne veien opp igjen klarer jeg fremdeles ikke å ta av meg den hersens superheltkappen, for det er så mye jeg må og bør og skal og vil og jeg ser ingen andre muligheter enn å dra superheltkappen godt over skuldrene og kravle meg videre opp og frem. Jeg kjente meg igjen i Lin sitt innlegg om batshit crazy på klatretur: "Jeg skulle jo bare fikses litt slik at jeg ble enda litt sterkere og tålte mer igjen, jeg." Det var det jeg også hadde planlagt, og min psykolog er akkurat like lite samarbeidsvillig i forhold til det prosjektet som hennes. Og jeg skjønner jo at det må være sånn, jeg har jo som nevnt 6 års tilsynelatende bortkastet utdannelse i dette, jeg har bare så himla lite lyst.
For uten den hersens superheltkappen blir jeg veldig synlig, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke har lyst til å være synlig. Jeg har jo akkurat konstatert at jeg er en idiot.
Jeg har seks års utdanning i hvordan menneskesinnet fungerer, og er således godt informert om hvordan man unngår å bli utslitt, utbrent og deprimert. Og hva har jeg gjort med den informasjonen? Jo, den har jeg brukt til å gjøre nøyaktig det motsatte, helt etter oppskriften.
I fjor da jeg skulle roet ned og tatt meg tid til å ta inn at faren min og tanten min nettopp var døde, og at mamma og ekssvigermor var alvorlig syke og kom til å dø når som helst, da bestemte jeg meg for at det var en god idè å jobbe fulltid som terapeut i 4 måneder samtidig som jeg skrev hovedoppgave og hadde avsluttende eksamen. Til mitt forsvar hadde jeg en god grunn for alt sammen, men ett eller annet sted burde jeg jo ha sett meg over skulderen og oppdaget at jeg faktisk ikke hadde en superheltkappe på og at dette var dømt til å bli kræsjlanding. Men det hadde jeg ikke lyst til, så det skjønte jeg ikke før jeg plutselig kræsjlandet to uker før mamma døde. Ikke at jeg fikk tid til å ta inn noe som helst da heller, mellom lesing til eksamen og besøk hos mamma på sykehjemmet, men jeg ble i hvert fall sykemeldt fra jobben.
Så ble alt bare absurd. Jeg hadde eksamen og ble psykolog og ringte mamma for å fortelle det, men akkurat den dagen var hun blitt så syk at hun ikke kunne svare lengre. Når kullet mitt var ute og feiret på fin restaurant noen dager senere satt jeg og holdt mamma i hånden og ventet, og da vi fikk utdelt vitnemålene våre kom jeg rett fra begravelse. Så var det jul for alle de som fremdeles hadde mammaer, og jeg fikk kink i nakken av å holde meg selv oppreist. Og så begynte jeg i ny jobb. Fremdeles ingen tid til verken pusting eller ettertanke, jeg ville bare videre. Jeg syntes faktisk selv jeg var veldig flink og tok det med ro fordi jeg begynte i ny jobb i aktiv sykemelding når jeg egentlig ikke skulle begynt i jobb i det hele tatt. I løpet av et par måneder hadde jeg trappet opp til fulltid igjen. Jeg følte meg jo så mye bedre og hadde dessuten igjen de gode grunnene til å gjøre det sånn, så da var det på med den imaginære superheltkappen igjen.
Og nå har jeg kræsjlandet igjen, litt hardere denne gangen. Og selv om jeg ligger og kravler i grøfta og prøver å finne veien opp igjen klarer jeg fremdeles ikke å ta av meg den hersens superheltkappen, for det er så mye jeg må og bør og skal og vil og jeg ser ingen andre muligheter enn å dra superheltkappen godt over skuldrene og kravle meg videre opp og frem. Jeg kjente meg igjen i Lin sitt innlegg om batshit crazy på klatretur: "Jeg skulle jo bare fikses litt slik at jeg ble enda litt sterkere og tålte mer igjen, jeg." Det var det jeg også hadde planlagt, og min psykolog er akkurat like lite samarbeidsvillig i forhold til det prosjektet som hennes. Og jeg skjønner jo at det må være sånn, jeg har jo som nevnt 6 års tilsynelatende bortkastet utdannelse i dette, jeg har bare så himla lite lyst.
For uten den hersens superheltkappen blir jeg veldig synlig, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke har lyst til å være synlig. Jeg har jo akkurat konstatert at jeg er en idiot.
torsdag 9. juli 2009
tirsdag 7. juli 2009
søndag 5. juli 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)