Jeg savner mamma.
Jeg lurer på om det hjelper å si det høyt. Eller å gråte.
Hvis jeg sier det mange nok ganger og gråter lenge nok,
vil det føles mindre trist da?
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
jeg savner mamma
Eller kanskje det er noe jeg ikke har prøvd som virker bedre?
Drikke grønn te med sjiraffører og savannegress? Lese dikt med nasal stemme? Stå på hodet og kakle som en papegøye mens jeg sjonglerer grønne tennisballer med føttene?
torsdag 20. august 2009
fredag 14. august 2009
Something old, something new
Bare litt logistikk:
Jeg har lagt ut noen innlegg jeg endelig har klart å skrive ferdig, og noen ganske nye. De ligger i den rekkefølgen de ble påbegynt, så de ligger litt rundtomkring.
Superheltkappen (10/7)
Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør (21/7)
Hei, jeg er tilbake, jeg har vært lenge vekk fra byen (9/8)
Speil (14/8)
Jeg har lagt ut noen innlegg jeg endelig har klart å skrive ferdig, og noen ganske nye. De ligger i den rekkefølgen de ble påbegynt, så de ligger litt rundtomkring.
Superheltkappen (10/7)
Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør (21/7)
Hei, jeg er tilbake, jeg har vært lenge vekk fra byen (9/8)
Speil (14/8)
Speil
Jeg skrev tidligere om å miste speilet som viser hvem jeg er. Jeg var ikke forberedt på det, på følelsen av å henge i luften og ikke vite hvem jeg er. Derfor er det tilsvarende deilig hver gang jeg blir minnet om at jeg har opptil flere speil fremdeles. Noen speil er gamle og har kjent meg nesten like lenge som mamma. Noen er så like meg at de er speil bare i egenskap av å eksistere. Noen bare kjenner meg, og ser med varme og kjærlighet på hele meg med alle mine sider. Det er fint å bli sett. Ganske enkelt.
Det trenger ikke være noe stort og viktig som blir sett heller. Det kan være små hverdagsting, som at vakre samboeren min med glimt i øyet påpeker likheter mellom meg og tiåringen (feks at vi begge har en tendens til å være VELDIG fornøyde med egne morsomheter (*fnis*), eller at vi begge har lange og tilsynelatende meningsfulle samtaler med katten). Små ting, men ting jeg ikke hadde lagt merke til selv.
Speil. Trygt. Fint.
Det trenger ikke være noe stort og viktig som blir sett heller. Det kan være små hverdagsting, som at vakre samboeren min med glimt i øyet påpeker likheter mellom meg og tiåringen (feks at vi begge har en tendens til å være VELDIG fornøyde med egne morsomheter (*fnis*), eller at vi begge har lange og tilsynelatende meningsfulle samtaler med katten). Små ting, men ting jeg ikke hadde lagt merke til selv.
Speil. Trygt. Fint.
søndag 9. august 2009
Hei, jeg er tilbake, jeg har vært lenge vekk fra byen
Noe av det vanskeligste med å miste familien min - bortsett fra det åpenbare: at de er borte - har vært at jeg har følt at jeg mistet meg selv også. Ett og et halvt år er lang tid å være i unntakstilstand, og jeg hadde begynt å miste troen på at den jeg husket at jeg var kom til å komme tilbake. Den som var glad, ivrig, morsom, utadvendt og interessert. Den som var åpen og direkte og snakket om viktige ting uten at det var skummelt, eller om helt uviktige ting på en måte som gjorde det viktig likevel. Den som lo mye. Den som liker mennesker, synes de er spennende og morsomme og vakre og interessante. Det føltes lenge siden jeg hadde sett disse sidene av meg at jeg hadde begynt å tenke at jeg ikke er sånn lenger.
Men så plutselig var jeg tilbake. Jeg vet ikke om det var menneskene eller situasjonen eller moonlight eller boogie som hadde skylden, men plutselig var jeg meg igjen! Jeg var glad og interessert og facinert og betatt av menneskene, og jeg lo høyt og snakket høyt og fant ingen grunn i verden til å late som om jeg ikke er en person som snakker høyt og ler mye og synes og høres. For det var plutselig greit å synes. Jeg trengte ikke superheltkappen engang, det var helt greit å være synlig som meg. Og det var FANTASTISK og BEFRIENDE å finne igjen det jeg trodde jeg hadde mistet!
Og da er det plutselig lettere å akseptere de andre sidene av meg, de som har vært mest fremtredende de siste månedene. At det å gråte hele tiden, av alt fra savn til koselige filmscener, også er meg. At det å miste fotfestet etter å ha mistet foreldrene mine, å ikke bare riste det av meg og gå videre, også er meg. At heller ikke jeg kan romme noen andres følelser når jeg ikke har fotfeste selv, og derfor ikke kan jobbe fulltid som terapeut mens jeg leter etter fotfestet igjen. At jeg også kan bli fanget i en skummel spiral av negative tanker til jeg ligger i en pøl og synes det meste er meningsløst. Og jeg kjenner at det som startet som en motvillig aksept av sider av meg selv jeg fremdeles ikke ville ha er i ferd med å erstattes av en varm og medfølende aksept som gir meg lov til å være menneskelig, lov til å ha det vondt, lov til å ikke fikse alt. Superheltkappen er offisielt borte, og jeg løper på en imaginær blomstereng og nyter hvert sekund! *fnis*
Og tror endelig på at jeg er i stand til å takle neste nedtur uten å gå i stykker.
Men så plutselig var jeg tilbake. Jeg vet ikke om det var menneskene eller situasjonen eller moonlight eller boogie som hadde skylden, men plutselig var jeg meg igjen! Jeg var glad og interessert og facinert og betatt av menneskene, og jeg lo høyt og snakket høyt og fant ingen grunn i verden til å late som om jeg ikke er en person som snakker høyt og ler mye og synes og høres. For det var plutselig greit å synes. Jeg trengte ikke superheltkappen engang, det var helt greit å være synlig som meg. Og det var FANTASTISK og BEFRIENDE å finne igjen det jeg trodde jeg hadde mistet!
Og da er det plutselig lettere å akseptere de andre sidene av meg, de som har vært mest fremtredende de siste månedene. At det å gråte hele tiden, av alt fra savn til koselige filmscener, også er meg. At det å miste fotfestet etter å ha mistet foreldrene mine, å ikke bare riste det av meg og gå videre, også er meg. At heller ikke jeg kan romme noen andres følelser når jeg ikke har fotfeste selv, og derfor ikke kan jobbe fulltid som terapeut mens jeg leter etter fotfestet igjen. At jeg også kan bli fanget i en skummel spiral av negative tanker til jeg ligger i en pøl og synes det meste er meningsløst. Og jeg kjenner at det som startet som en motvillig aksept av sider av meg selv jeg fremdeles ikke ville ha er i ferd med å erstattes av en varm og medfølende aksept som gir meg lov til å være menneskelig, lov til å ha det vondt, lov til å ikke fikse alt. Superheltkappen er offisielt borte, og jeg løper på en imaginær blomstereng og nyter hvert sekund! *fnis*
Og tror endelig på at jeg er i stand til å takle neste nedtur uten å gå i stykker.
tirsdag 28. juli 2009
Fast grunn
En av de tingene som har vært uventet vanskelig med å miste begge foreldrene mine i løpet av ett år er følelsen av å være alene i verden. Jeg er jo alt annet enn alene i verden, men følelsen er der likevel. Eldst i familien. Ansvar. Tungt. Gaaaaaaaah. Og unaturlig. Jeg er 33 år, jeg skal ikke være eldst i familien!
Men idag ble jeg minnet på at jeg faktisk ikke ER eldst i familien. Jeg har en farmor. En veldig gammel og dement farmor som tidvis har vanskelig for å følge med i en samtale, som ikke har vært i stand til å gi noe særlig i form av verken emosjonell eller praktisk støtte, og som derfor ikke har kunnet ta vekk følelsen av å være Alene, Voksen og Ansvarlig.
Men idag, idag var min gamle farmor der! Min kloke farmor som liker å tenke og fundere og snakke og le, og som har øyne som glitrer når hun lener seg frem og leverer poenget i et godt resonnement eller en morsomhet. Hun husket ikke hele tiden hva jeg het eller hvem som er broren min, og hun spurte om det samme i setningen etter at jeg hadde svart på det, men det gjør ingenting så lenge hun er så intenst tilstede i samtalen og opptatt av det vi snakker om. Vi snakket om barndomsminner og gamle dager og familien, men også om hvordan verden burde være og om sorg og følelser, og jeg kjente med hele meg at jeg fremdeles har familie. Noen som kjenner meg, selv om hun ikke husker hva jeg heter. Hun vet hvem jeg er.
Intense følelser er visst greia for tiden, og idag er følelsene lykke og ro. Det er lenge siden. Deilig!
Men idag ble jeg minnet på at jeg faktisk ikke ER eldst i familien. Jeg har en farmor. En veldig gammel og dement farmor som tidvis har vanskelig for å følge med i en samtale, som ikke har vært i stand til å gi noe særlig i form av verken emosjonell eller praktisk støtte, og som derfor ikke har kunnet ta vekk følelsen av å være Alene, Voksen og Ansvarlig.
Men idag, idag var min gamle farmor der! Min kloke farmor som liker å tenke og fundere og snakke og le, og som har øyne som glitrer når hun lener seg frem og leverer poenget i et godt resonnement eller en morsomhet. Hun husket ikke hele tiden hva jeg het eller hvem som er broren min, og hun spurte om det samme i setningen etter at jeg hadde svart på det, men det gjør ingenting så lenge hun er så intenst tilstede i samtalen og opptatt av det vi snakker om. Vi snakket om barndomsminner og gamle dager og familien, men også om hvordan verden burde være og om sorg og følelser, og jeg kjente med hele meg at jeg fremdeles har familie. Noen som kjenner meg, selv om hun ikke husker hva jeg heter. Hun vet hvem jeg er.
Intense følelser er visst greia for tiden, og idag er følelsene lykke og ro. Det er lenge siden. Deilig!
tirsdag 21. juli 2009
Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør
"Mamma, når du maser sånn på meg føler jeg at du prøver å få meg til å være perfekt, men det går ikke an å være perfekt"
Enda godt han hører på det jeg sier med ord i stedet for det jeg formidler med handling. Skulle ønske jeg klarte å høre på det selv. Kloke barnet mitt.
Enda godt han hører på det jeg sier med ord i stedet for det jeg formidler med handling. Skulle ønske jeg klarte å høre på det selv. Kloke barnet mitt.
lørdag 18. juli 2009
Gratulerer med dagen, mamma
Jeg har plukket myrull til deg i Vesterålen, akkurat som i fjor.
De har lilla silkesløyfe på.
Jeg skulle ønske du kunne se dem.
Jeg ringte til mobiltelefonen din for å høre på telefonsvareren.
Det er lenge siden jeg har gjort det nå.
"Hvis du ringer igjen etterpå så kanskje jeg er der", sa du.
Tenk om du plutselig hadde vært der.
Da skulle jeg løpt hele veien til huset ditt,
med myrullen i hånda,
og kastet meg i armene dine sånn som de gjør i filmer.
Også skulle jeg gratulert deg med dagen,
og vi skulle spist vafler med nyrørte jordbær,
og is,
og det skulle vært sol,
og alle skulle plutselig vært der,
og vi skulle sunget og ledd og vært lykkelige.
Jeg håper du synger og ler og er lykkelig der du er,
hvis du er noe sted.
Og at du får bursdagsklemmer
av noen som er like glad i deg som jeg.
De har lilla silkesløyfe på.
Jeg skulle ønske du kunne se dem.
Jeg ringte til mobiltelefonen din for å høre på telefonsvareren.
Det er lenge siden jeg har gjort det nå.
"Hvis du ringer igjen etterpå så kanskje jeg er der", sa du.
Tenk om du plutselig hadde vært der.
Da skulle jeg løpt hele veien til huset ditt,
med myrullen i hånda,
og kastet meg i armene dine sånn som de gjør i filmer.
Også skulle jeg gratulert deg med dagen,
og vi skulle spist vafler med nyrørte jordbær,
og is,
og det skulle vært sol,
og alle skulle plutselig vært der,
og vi skulle sunget og ledd og vært lykkelige.
Jeg håper du synger og ler og er lykkelig der du er,
hvis du er noe sted.
Og at du får bursdagsklemmer
av noen som er like glad i deg som jeg.
torsdag 16. juli 2009
tirsdag 14. juli 2009
fredag 10. juli 2009
Superheltkappen
Jeg er en idiot.
Jeg har seks års utdanning i hvordan menneskesinnet fungerer, og er således godt informert om hvordan man unngår å bli utslitt, utbrent og deprimert. Og hva har jeg gjort med den informasjonen? Jo, den har jeg brukt til å gjøre nøyaktig det motsatte, helt etter oppskriften.
I fjor da jeg skulle roet ned og tatt meg tid til å ta inn at faren min og tanten min nettopp var døde, og at mamma og ekssvigermor var alvorlig syke og kom til å dø når som helst, da bestemte jeg meg for at det var en god idè å jobbe fulltid som terapeut i 4 måneder samtidig som jeg skrev hovedoppgave og hadde avsluttende eksamen. Til mitt forsvar hadde jeg en god grunn for alt sammen, men ett eller annet sted burde jeg jo ha sett meg over skulderen og oppdaget at jeg faktisk ikke hadde en superheltkappe på og at dette var dømt til å bli kræsjlanding. Men det hadde jeg ikke lyst til, så det skjønte jeg ikke før jeg plutselig kræsjlandet to uker før mamma døde. Ikke at jeg fikk tid til å ta inn noe som helst da heller, mellom lesing til eksamen og besøk hos mamma på sykehjemmet, men jeg ble i hvert fall sykemeldt fra jobben.
Så ble alt bare absurd. Jeg hadde eksamen og ble psykolog og ringte mamma for å fortelle det, men akkurat den dagen var hun blitt så syk at hun ikke kunne svare lengre. Når kullet mitt var ute og feiret på fin restaurant noen dager senere satt jeg og holdt mamma i hånden og ventet, og da vi fikk utdelt vitnemålene våre kom jeg rett fra begravelse. Så var det jul for alle de som fremdeles hadde mammaer, og jeg fikk kink i nakken av å holde meg selv oppreist. Og så begynte jeg i ny jobb. Fremdeles ingen tid til verken pusting eller ettertanke, jeg ville bare videre. Jeg syntes faktisk selv jeg var veldig flink og tok det med ro fordi jeg begynte i ny jobb i aktiv sykemelding når jeg egentlig ikke skulle begynt i jobb i det hele tatt. I løpet av et par måneder hadde jeg trappet opp til fulltid igjen. Jeg følte meg jo så mye bedre og hadde dessuten igjen de gode grunnene til å gjøre det sånn, så da var det på med den imaginære superheltkappen igjen.
Og nå har jeg kræsjlandet igjen, litt hardere denne gangen. Og selv om jeg ligger og kravler i grøfta og prøver å finne veien opp igjen klarer jeg fremdeles ikke å ta av meg den hersens superheltkappen, for det er så mye jeg må og bør og skal og vil og jeg ser ingen andre muligheter enn å dra superheltkappen godt over skuldrene og kravle meg videre opp og frem. Jeg kjente meg igjen i Lin sitt innlegg om batshit crazy på klatretur: "Jeg skulle jo bare fikses litt slik at jeg ble enda litt sterkere og tålte mer igjen, jeg." Det var det jeg også hadde planlagt, og min psykolog er akkurat like lite samarbeidsvillig i forhold til det prosjektet som hennes. Og jeg skjønner jo at det må være sånn, jeg har jo som nevnt 6 års tilsynelatende bortkastet utdannelse i dette, jeg har bare så himla lite lyst.
For uten den hersens superheltkappen blir jeg veldig synlig, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke har lyst til å være synlig. Jeg har jo akkurat konstatert at jeg er en idiot.
Jeg har seks års utdanning i hvordan menneskesinnet fungerer, og er således godt informert om hvordan man unngår å bli utslitt, utbrent og deprimert. Og hva har jeg gjort med den informasjonen? Jo, den har jeg brukt til å gjøre nøyaktig det motsatte, helt etter oppskriften.
I fjor da jeg skulle roet ned og tatt meg tid til å ta inn at faren min og tanten min nettopp var døde, og at mamma og ekssvigermor var alvorlig syke og kom til å dø når som helst, da bestemte jeg meg for at det var en god idè å jobbe fulltid som terapeut i 4 måneder samtidig som jeg skrev hovedoppgave og hadde avsluttende eksamen. Til mitt forsvar hadde jeg en god grunn for alt sammen, men ett eller annet sted burde jeg jo ha sett meg over skulderen og oppdaget at jeg faktisk ikke hadde en superheltkappe på og at dette var dømt til å bli kræsjlanding. Men det hadde jeg ikke lyst til, så det skjønte jeg ikke før jeg plutselig kræsjlandet to uker før mamma døde. Ikke at jeg fikk tid til å ta inn noe som helst da heller, mellom lesing til eksamen og besøk hos mamma på sykehjemmet, men jeg ble i hvert fall sykemeldt fra jobben.
Så ble alt bare absurd. Jeg hadde eksamen og ble psykolog og ringte mamma for å fortelle det, men akkurat den dagen var hun blitt så syk at hun ikke kunne svare lengre. Når kullet mitt var ute og feiret på fin restaurant noen dager senere satt jeg og holdt mamma i hånden og ventet, og da vi fikk utdelt vitnemålene våre kom jeg rett fra begravelse. Så var det jul for alle de som fremdeles hadde mammaer, og jeg fikk kink i nakken av å holde meg selv oppreist. Og så begynte jeg i ny jobb. Fremdeles ingen tid til verken pusting eller ettertanke, jeg ville bare videre. Jeg syntes faktisk selv jeg var veldig flink og tok det med ro fordi jeg begynte i ny jobb i aktiv sykemelding når jeg egentlig ikke skulle begynt i jobb i det hele tatt. I løpet av et par måneder hadde jeg trappet opp til fulltid igjen. Jeg følte meg jo så mye bedre og hadde dessuten igjen de gode grunnene til å gjøre det sånn, så da var det på med den imaginære superheltkappen igjen.
Og nå har jeg kræsjlandet igjen, litt hardere denne gangen. Og selv om jeg ligger og kravler i grøfta og prøver å finne veien opp igjen klarer jeg fremdeles ikke å ta av meg den hersens superheltkappen, for det er så mye jeg må og bør og skal og vil og jeg ser ingen andre muligheter enn å dra superheltkappen godt over skuldrene og kravle meg videre opp og frem. Jeg kjente meg igjen i Lin sitt innlegg om batshit crazy på klatretur: "Jeg skulle jo bare fikses litt slik at jeg ble enda litt sterkere og tålte mer igjen, jeg." Det var det jeg også hadde planlagt, og min psykolog er akkurat like lite samarbeidsvillig i forhold til det prosjektet som hennes. Og jeg skjønner jo at det må være sånn, jeg har jo som nevnt 6 års tilsynelatende bortkastet utdannelse i dette, jeg har bare så himla lite lyst.
For uten den hersens superheltkappen blir jeg veldig synlig, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke har lyst til å være synlig. Jeg har jo akkurat konstatert at jeg er en idiot.
torsdag 9. juli 2009
tirsdag 7. juli 2009
søndag 5. juli 2009
søndag 10. mai 2009
Hæ?
Det mest slitsomme med å sørge er egentlig den totale uforutsigbarheten i når gråten skal komme kastet over meg. Det er lett å forstå hvorfor jeg gråter når jeg leser om mammaer eller morsdag eller mor/datter-greier. Det er også lett å forstå hvorfor jeg gråter når jeg hører sanger som minner meg om henne, eller ser en av de tusen andre tingene jeg assosierer med mamma. Det er til og med forståelig hvorfor jeg blir så lett rørt av fine ting, av mennesker som er snille mot hverandre eller oppnår noe spesielt. Men hvorfor jeg begynner å gråte av å lese avsnittet om kaken Per Sundnes bakte til kjæresten sin til bursdagen hans, dét klarer jeg ikke helt å koble altså!
Sorgblogg
Jeg tror jeg bare kapitulerer og lar dette være en sorgblogg en stund fremover. Jeg har en ganske sterk motstand mot å klage uten enten å ha en ironisk touch på det, eller å legge til et eller annet som viser at jeg fikser det altså, jeg er ikke HELT håpløs. Og jeg er ikke det heller, helt uten håp. Jeg kunne vel ikke hatt det bedre, situasjonen tatt i betraktning. Verdens beste samboer og sønn, venner, familie og kolleger. Se, nå gjør jeg det igjen, lister opp alle grunnene til at jeg ikke burde hatt det så vondt som jeg har det. Men jeg har det. Så nå skal jeg prøve å balansere alle mestringsforsøkene med litt uhemmet klaging, og dette lille hjørnet mitt passer veldig bra til det. Bloggen er så liten at jeg kan late som om ingen leser det jeg skriver, samtidig som det unektelig er en følelse av å snakke til verden her. Jeg er svinaktig flink til å lure meg selv hvis det trengs!
Også skal jeg gjøre mer ingenting, så jeg får tid til å tenke. Jeg har vært ganske flink og gjort ingenting i 4 dager nå, og det har resultert i masse tanker og 2 blogginnlegg. Jeg satser på at det betyr at jeg er på riktig spor :)
Også skal jeg gjøre mer ingenting, så jeg får tid til å tenke. Jeg har vært ganske flink og gjort ingenting i 4 dager nå, og det har resultert i masse tanker og 2 blogginnlegg. Jeg satser på at det betyr at jeg er på riktig spor :)
fredag 8. mai 2009
Jeg har ikke tenkt på mamma
Jeg skulle skrive det av meg, jeg skulle det. Jeg begynte i januar, med å skrive om ventetiden før hun døde, men så var det ikke mer å fortelle. Det var bare tomt. Det er ikke fordi jeg ikke har tenkt, for det har jeg. Jeg har tenkt masse på at jeg er lei meg, at jeg har vondt i kroppen, at jeg ikke sover, eller sover hele tiden, at jeg er sliten, at jeg ikke klarer å konsentrere meg, at jeg skulle ønske ting var sånn som før. Men jeg har ikke tenkt på mamma.
Jeg skjønte det ikke før nylig. Jeg har ikke tenkt på mamma. Jeg har tenkt på at hun er død, men jeg har ikke tenkt på smilet hennes, på latteren hennes, på de latterlig lange ferietekstmeldingene som inneholdt inngående beskrivelser av været. Jeg har ikke tenkt på hvordan hun alltid tok bilde av maten før vi spiste ved alle store familieselskaper, eller hvordan vi alltid lo av det. Jeg har ikke tenkt på hvordan hun pleide å grynte hvis hun lo veldig mye, og hvordan vi som barn syntes det var hysterisk morsomt å få henne til å gjøre det. Jeg har ikke tenkt på hva hun betydde for folk rundt henne. Hvor stolt jeg var av at hun med de varme øynene, hun som alltid syntes å ha omsorg nok til alle enten det var ungdommene på skolen hun jobbet eller vennene hennes, hun var min mamma. Jeg har ikke tenkt på hvor lykkelig hun var da hun fikk barnebarn, og hvor engasjert hun har vært i ham hele tiden. Jeg har ikke tenkt på at jeg har mistet den personen jeg aldri nølte med å ringe, uansett hva det gjaldt. Som kjente hele meg med alle mine mer eller mindre pene sider, og som jeg aldri trengte å pynte på ting for. Jeg tenker på det nå, og det kjennes ut som innvollene er i ferd med å bytte plass permanent, eller falle ut. Hvem skal bære historien min nå? Hvem skal vite alt om meg og være speilet som gjør at jeg husker hvem jeg er? Det er veldig ensomt å være 33 år og eldst i familien (unntatt en farmor som er dement og ikke kan bære verken historie eller følelser).
Da pappa døde var jeg 4 1/2 år og livredd for å miste mamma også. Nå er jeg voksen og kan fint klare meg uten foreldre, men jeg tror ikke følelsene mine har fått det med seg. Derfor kan jeg ikke tenke på mamma. Det er for stort, for skummelt, for massivt, mørkt og uvisst. Jeg kan gå med klærne til mamma. Jeg kan tenke på henne i små glimt, hvis jeg vet jeg ikke trenger å fungere normalt på en stund. Og kanskje kanskje kan jeg snart begynne å forstå at hun ikke finnes mer, at hun ikke bare er bortreist på en irriterende lang reise og kan se til helvete å komme hjem snart. Etter hvert. Om en stund.
Ikke idag.
Jeg skjønte det ikke før nylig. Jeg har ikke tenkt på mamma. Jeg har tenkt på at hun er død, men jeg har ikke tenkt på smilet hennes, på latteren hennes, på de latterlig lange ferietekstmeldingene som inneholdt inngående beskrivelser av været. Jeg har ikke tenkt på hvordan hun alltid tok bilde av maten før vi spiste ved alle store familieselskaper, eller hvordan vi alltid lo av det. Jeg har ikke tenkt på hvordan hun pleide å grynte hvis hun lo veldig mye, og hvordan vi som barn syntes det var hysterisk morsomt å få henne til å gjøre det. Jeg har ikke tenkt på hva hun betydde for folk rundt henne. Hvor stolt jeg var av at hun med de varme øynene, hun som alltid syntes å ha omsorg nok til alle enten det var ungdommene på skolen hun jobbet eller vennene hennes, hun var min mamma. Jeg har ikke tenkt på hvor lykkelig hun var da hun fikk barnebarn, og hvor engasjert hun har vært i ham hele tiden. Jeg har ikke tenkt på at jeg har mistet den personen jeg aldri nølte med å ringe, uansett hva det gjaldt. Som kjente hele meg med alle mine mer eller mindre pene sider, og som jeg aldri trengte å pynte på ting for. Jeg tenker på det nå, og det kjennes ut som innvollene er i ferd med å bytte plass permanent, eller falle ut. Hvem skal bære historien min nå? Hvem skal vite alt om meg og være speilet som gjør at jeg husker hvem jeg er? Det er veldig ensomt å være 33 år og eldst i familien (unntatt en farmor som er dement og ikke kan bære verken historie eller følelser).
Da pappa døde var jeg 4 1/2 år og livredd for å miste mamma også. Nå er jeg voksen og kan fint klare meg uten foreldre, men jeg tror ikke følelsene mine har fått det med seg. Derfor kan jeg ikke tenke på mamma. Det er for stort, for skummelt, for massivt, mørkt og uvisst. Jeg kan gå med klærne til mamma. Jeg kan tenke på henne i små glimt, hvis jeg vet jeg ikke trenger å fungere normalt på en stund. Og kanskje kanskje kan jeg snart begynne å forstå at hun ikke finnes mer, at hun ikke bare er bortreist på en irriterende lang reise og kan se til helvete å komme hjem snart. Etter hvert. Om en stund.
Ikke idag.
onsdag 28. januar 2009
lørdag 24. januar 2009
En kaffe mens du venter
I tre dager satt vi der. Vi leste aviser, småpratet og så på TV. Vi holdt i hånden og strøk over håret, og rettet ut skrukker i dynetrekket. Vi diskuterte pusterytme og små rykninger i armen eller øynene. Innimellom gråt vi. Det var mest når noe endret seg og vi trodde det nærmet seg slutten. Etter hvert ble vi immune mot endringer også, og bare satt der. Og ventet. Og ventet. Tiden gikk så uendelig sakte, og det føltes som om det aldri skulle ta slutt. Samtidig føltes det som om det allerede hadde tatt slutt, for det var ingenting igjen av det som var. Vi var i et vakuum, verden utenfor eksisterte mest i teorien, og telefonene og sms'ene var både velkomne avbrudd og forstyrrende påminnelser om at livet utenfor gikk videre selv om vi satt ved en sykeseng og ventet på døden.
Da hun først ble syk tenkte jeg et øyeblikk i fullt alvor at verden ikke kunne fortsette å eksistere uten henne. Jeg forstod jo at den skulle det, men jeg kunne ikke forstå hvordan. I løpet av det året hun var syk var jeg flink og fornuftig datter, snakket, gråt, forstod og aksepterte, og alle var enige om at det hadde vært et meningsfylt siste år og vi hadde fått sagt alt som skulle sies og grått alle tårene som skulle gråtes. Jeg hadde akseptert at hun skulle dø og at det ikke var noe jeg kunne gjøre med det, og jeg hadde forstått at jeg hadde folk rundt meg som kom til å gjøre livet vakkert og innholdsrikt etterpå også. Jeg trodde jeg var forberedt i alle bauger og kanter. Og jeg var det. Forberedt på at hun skulle dø. Jeg var bare ikke forberedt på at hun ikke skulle være mer etterpå.
Etter at det første sjokket hadde lagt seg (man skulle ikke tro man ble sjokkert etter tre dagers venting, men det ble man visst) gikk det opp for meg at jeg hadde brukt hele det siste året på å forberede meg på at hun skulle dø, jeg hadde brukt de siste tre dagene på å vente og vente og vente på at den uutholdelige situasjonen skulle ta slutt, men jeg hadde ikke brukt et sekund på å forberede meg på tiden etterpå. Jeg forstod at et eller annet sted hadde jeg tenkt at "jada, jeg forstår at hun skal dø, og det er greit, men SÅ kan vel alt dette være over og ting kan bli som før?" Men det kunne det jo ikke. De første dagene var jeg forbauset over at verden bare fortsatte å eksistere som om ingenting hadde hendt. Jeg var mest forundret over fargene, egentlig. Burde ikke trærne i det minste være dramatisk orange, eller himmelen lilla? Burde ikke asfalten vært seig og regndråpene slimete? Burde ikke i hvert fall NOE i omgivelsene reflektere den sirupen jeg gikk i?
Jeg husker de fleste detaljene fra dagene på sykehjemmet ennå. Etter hvert kommer de nok til å gli over i hverandre og bli borte, men noen ting vet jeg kommer til å bli sittende. En av de tingene er omsorgen fra alle de som jobbet på sykehjemmet. Omsorgen overfor oss som satt der og ventet. Kaffen, teppene, de gode stolene som ble båret inn fra stua, middagene og kveldsmåltidene vi fikk spise sammen med beboerne, sengen de redde opp på bakrommet så mannen til mamma kunne sove der hvis han ville. De varme øynene, de milde stemmene, "hvis det er noe dere trenger må dere ikke nøle med å si fra". Det kan godt hende det stod nøyaktig beskrevet i stillingsinstruksen deres at de skulle gjøre det, men det føltes ikke sånn. Det føltes som genuin, medmenneskelig omsorg, og det gjorde et hav av forskjell for oss som satt der i vakuumet vårt og ventet. En kanne kaffe og en tørr fyrstekake. Noen ganger skal det ikke mer til.
Da hun først ble syk tenkte jeg et øyeblikk i fullt alvor at verden ikke kunne fortsette å eksistere uten henne. Jeg forstod jo at den skulle det, men jeg kunne ikke forstå hvordan. I løpet av det året hun var syk var jeg flink og fornuftig datter, snakket, gråt, forstod og aksepterte, og alle var enige om at det hadde vært et meningsfylt siste år og vi hadde fått sagt alt som skulle sies og grått alle tårene som skulle gråtes. Jeg hadde akseptert at hun skulle dø og at det ikke var noe jeg kunne gjøre med det, og jeg hadde forstått at jeg hadde folk rundt meg som kom til å gjøre livet vakkert og innholdsrikt etterpå også. Jeg trodde jeg var forberedt i alle bauger og kanter. Og jeg var det. Forberedt på at hun skulle dø. Jeg var bare ikke forberedt på at hun ikke skulle være mer etterpå.
Etter at det første sjokket hadde lagt seg (man skulle ikke tro man ble sjokkert etter tre dagers venting, men det ble man visst) gikk det opp for meg at jeg hadde brukt hele det siste året på å forberede meg på at hun skulle dø, jeg hadde brukt de siste tre dagene på å vente og vente og vente på at den uutholdelige situasjonen skulle ta slutt, men jeg hadde ikke brukt et sekund på å forberede meg på tiden etterpå. Jeg forstod at et eller annet sted hadde jeg tenkt at "jada, jeg forstår at hun skal dø, og det er greit, men SÅ kan vel alt dette være over og ting kan bli som før?" Men det kunne det jo ikke. De første dagene var jeg forbauset over at verden bare fortsatte å eksistere som om ingenting hadde hendt. Jeg var mest forundret over fargene, egentlig. Burde ikke trærne i det minste være dramatisk orange, eller himmelen lilla? Burde ikke asfalten vært seig og regndråpene slimete? Burde ikke i hvert fall NOE i omgivelsene reflektere den sirupen jeg gikk i?
Jeg husker de fleste detaljene fra dagene på sykehjemmet ennå. Etter hvert kommer de nok til å gli over i hverandre og bli borte, men noen ting vet jeg kommer til å bli sittende. En av de tingene er omsorgen fra alle de som jobbet på sykehjemmet. Omsorgen overfor oss som satt der og ventet. Kaffen, teppene, de gode stolene som ble båret inn fra stua, middagene og kveldsmåltidene vi fikk spise sammen med beboerne, sengen de redde opp på bakrommet så mannen til mamma kunne sove der hvis han ville. De varme øynene, de milde stemmene, "hvis det er noe dere trenger må dere ikke nøle med å si fra". Det kan godt hende det stod nøyaktig beskrevet i stillingsinstruksen deres at de skulle gjøre det, men det føltes ikke sånn. Det føltes som genuin, medmenneskelig omsorg, og det gjorde et hav av forskjell for oss som satt der i vakuumet vårt og ventet. En kanne kaffe og en tørr fyrstekake. Noen ganger skal det ikke mer til.
fredag 23. januar 2009
Brudd
Jeg har nettopp sendt en mail og fortalt kirkesamfunnet jeg er vokst opp i at jeg ikke har lyst til å være medlem der lenger. Det er bare en formalitet, egentlig, for jeg sluttet å tro det de tror for 10-15 år siden og har bare vært i kirken sosiale sammenhenger siden, og både familien og resten av menigheten har visst det hele tiden. Egentlig hadde jeg tenkt å melde meg ut for 10 år siden, men jeg var litt bekymret for om farmor skulle bli lei seg, så jeg bestemte meg for å vente til hun ikke levde lenger med å melde meg ut. Hun var tross alt 83 år gammel og jeg hadde allerede i flere år stålsatt meg for at hun nok kom til å dø snart, så det virket som en fornuftig plan å vente. Nå er hun 93 år og jeg har stålsatt meg i 10 år til, og hun lever fremdeles. Ikke i beste velgående akkurat, men hun lever nå i hvert fall. Men nå kunne jeg plutselig ikke vente lenger. Jeg vet ikke helt hva det var som utløste det, men det kan ha vært begravelsen til mamma. Jeg satt og hørte på alle de håpefulle ordene i talen, om at vi skal sees igjen i himmelen der alt er perfekt og vakkert. Jeg hørte pastoren snakke engasjert og varmt og ivrig om tro og håp og Guds kjærlighet, og jeg følte meg så utrolig utenfor. Det ble veldig tydelig for meg at jeg ikke lenger er en del av denne gruppen, og det føltes ubehagelig å ha medlemskapet hengende over meg. Nesten fysiske ekkelt, som noe jeg måtte riste av meg.
Det føles helt riktig og langt på overtid å melde seg ut, men likevel ble jeg trist da jeg hadde sendt mailen. Det er mange gode minner. Fine mennesker, gode opplevelser. Det vanskeligste med å oppdage at jeg ikke kunne tro på det de tror på og dele deres mål i livet var å miste tilhørigheten. Jeg er vokst opp med en trygg og sterk tilhørighet til en gruppe som har medlemmer over hele landet. Uansett hvor vi reiste på ferie var det alltid noen vi kjente der, noen vi hadde møtt på speiderleir eller familiestevne om sommeren, eller som var i slekt med noen vi kjente eller var i familie med. Jeg følte meg plutselig veldig alene. I begynnelsen gikk jeg i kirken av og til bare for å treffe menneskene, og jeg har alltid vært velkommen. Etter hvert fikk jeg tilhørighet til nye miljøer, særlig fagmiljøet mitt, og sluttet å gå dit. Venner og familie har jeg kontakt med andre steder, så jeg savner det ikke. Noen ganger savner jeg det å tro på noe som kan fikse alt for meg, men det er umulig å u-tenke alle tankene jeg har tenkt siden da. Dette er gjennomtenkt og ferdig tenkt, og jeg trodde det var et helt avsluttet kapittel. Det kom helt overraskende på meg at det skulle føles trist å avslutte noe som har vært dødt i 10 år.
Det føles helt riktig og langt på overtid å melde seg ut, men likevel ble jeg trist da jeg hadde sendt mailen. Det er mange gode minner. Fine mennesker, gode opplevelser. Det vanskeligste med å oppdage at jeg ikke kunne tro på det de tror på og dele deres mål i livet var å miste tilhørigheten. Jeg er vokst opp med en trygg og sterk tilhørighet til en gruppe som har medlemmer over hele landet. Uansett hvor vi reiste på ferie var det alltid noen vi kjente der, noen vi hadde møtt på speiderleir eller familiestevne om sommeren, eller som var i slekt med noen vi kjente eller var i familie med. Jeg følte meg plutselig veldig alene. I begynnelsen gikk jeg i kirken av og til bare for å treffe menneskene, og jeg har alltid vært velkommen. Etter hvert fikk jeg tilhørighet til nye miljøer, særlig fagmiljøet mitt, og sluttet å gå dit. Venner og familie har jeg kontakt med andre steder, så jeg savner det ikke. Noen ganger savner jeg det å tro på noe som kan fikse alt for meg, men det er umulig å u-tenke alle tankene jeg har tenkt siden da. Dette er gjennomtenkt og ferdig tenkt, og jeg trodde det var et helt avsluttet kapittel. Det kom helt overraskende på meg at det skulle føles trist å avslutte noe som har vært dødt i 10 år.
onsdag 14. januar 2009
lørdag 10. januar 2009
onsdag 7. januar 2009
lørdag 3. januar 2009
Leter etter ord
Jeg vurderer å begynne å blogge igjen. Denne bloggen ble opprettet som bildeblogg bare fordi den fine nye telefonen min hadde en funksjon som gjorde det. Den gamle bloggen kokte litt bort pga problemer med spam og diverse annet, så kanskje jeg skal begynne å skrive litt i denne?
Det er litt skummelt å skrive igjen. Jeg har mistet ordene mine litt. Før hadde jeg alltid mange ord når jeg ikke hadde fotfeste. Så fikk jeg fotfeste og mistet ordene, og nå har jeg ingen av delene. Kanskje jeg finner igjen begge deler hvis jeg bare begynner å skrive? Jeg har alltid vært så forelsket i ordene at jeg ikke har forstått bildespråket, men siden jeg likevel famler rundt etter ordene har jeg lyst til å leke litt med bilder også.
Så da blir det kanskje blogg.
Det er litt skummelt å skrive igjen. Jeg har mistet ordene mine litt. Før hadde jeg alltid mange ord når jeg ikke hadde fotfeste. Så fikk jeg fotfeste og mistet ordene, og nå har jeg ingen av delene. Kanskje jeg finner igjen begge deler hvis jeg bare begynner å skrive? Jeg har alltid vært så forelsket i ordene at jeg ikke har forstått bildespråket, men siden jeg likevel famler rundt etter ordene har jeg lyst til å leke litt med bilder også.
Så da blir det kanskje blogg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)